På TV hørte jeg at ca 20% av norske barn lider under omsorgssvikt. Dette er så mange at det er vanskelig å ta innover seg.
Min roman, En klegg i klisjeenes dal, er om Agnete, som bor alene med sin lille sønn Alex. Boka har en tematikk som har opptatt meg i alle de årene jeg har hatt med barn og ungdom å gjøre:
Hva er omsorg? Hva er omsorgssvikt?
Jeg er slettes ikke alene om å skrive om dette: Tvert i mot, derfor skal jeg omtale flere bøker som illustrerer mine tanker om emnet.
En del ungdommer jeg har møtt:
- har blitt tvunget til å bo utenfor foreldrenes oppholdsrom/ i uthus o.l., noen ganger sammen med dyr, i kulde, innelåst, og med dårlig mat.- ikke har fått lov "av mammas kjæreste" å bo hjemme, og har derfor flyttet fra venn til venn uten permanent bosted.
- ble stadig låst ute fordi mamma eller pappa var fulle/sov/hadde dame-herrebesøk, ble derfor tvunget til å vandre rundt og ringe på hos venner ved 3-4-tiden om morgen. Kom derfor på skolen uten bøker, og hadde ikke gjort lekser.
- "skulket" skolen fordi de måtte passe på at mamma ikke ruset seg, hente mamma på pub der hun "dreit seg ut", visste ikke hvor mamma var, og måtte dra på byen for å finne henne, hadde søvnvansker fordi mamma var ute og "festet" hele natta.
- kom på skolen med blåmerker fra en forelder som slo.
- hadde to foreldre, evt enslige foreldre som var psykisk syke/rusmisbrukere, og som var ute av stand til å snakke fornuft.
Disse barna/ungdommene led åpenbart under omsorgssvikt. De fleste fikk en tilfredsstillende løsning (til slutt) fra det offentlige. Unntaket var ofte de med blåmerker, der hjelpeapparatet hadde lett for å si at "vi kan ikke forandre andre etniske gruppers kultur/barneoppdragelse".
Paal Andre Grinderuds bok En mor ved navn Wanda er en av de sterkeste bøkene jeg har lest om alkoholisme og omsorgssvikt: http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=paal%20andre%20grinderud&p=1&r=3&cid=223272
En annen er:
Felicia Feldt: Felicia forsvann.
Her er en bok om å vokse opp sammen med kjendissen Anna Wahlgren;
http://www.dagbladet.no/2012/01/13/magasinet/litteratur/barn/anna_wahlgren/felicia_feldt/19779772
Noen situasjoner fører til store etiske problemer:
En gang ble jeg kjent med en psykisk utviklingshemmet dame. Hun var gift med en psykisk utviklingshemmet mann, og begge bodde sammen med sønnen som var 7 år, og ikke psykisk utviklingshemmet. Damen var blid og hyggelig og snill. Å snakke med henne var som å snakke med en treåring. Det var ikke mye hun forsto, og ikke mye hun klarte å gjøre på egenhånd. Første skoledag fulgte hun og mannen sønnen til skolen (sammen med hjelpere), og en dag kom hun gledestrålende og fortalte at hun skulle på foreldremøte på sønnens skole. Mannen (på samme intellektuelle nivå) skulle være med.Jeg vet så klart at hjelpe-apparatet var i bildet. Men jeg klarer ikke å frigjøre meg fra synet av en liten gutt som skal på skolen, fulgt av to psykisk utviklingshemmede foreldre som snakket som treåringer, begge to. Hvordan reagerte skolen hans? Hvordan reagerte de andre elevene? Hva tenkte han?
Fikk denne gutten den omsorgen han trengte? Han fikk kjærlighet og varme fra foreldrene. Hjelpeapparatet sørget vel for at han hadde et rimelig rent hjem og rimelig ok mat. Men hva med de lange fortrolige samtalene mellom foreldre og barn? Med betraktninger om hvordan livet er? Hva med psykisk trygghet? Hva med rollemodell-problematikken? Hva med mobbing på skolen?
Disse spørsmålene er så vanskelige at jeg ikke har noen svar.
Så har jeg møtt enda flere ungdommer som:
- Kommer fra ryddige, rene hjem med så mange restriksjoner at de aldri kan invitere venner.- Kommer fra ryddige, rene hjem, med middag på faste tidspunkter, og klare regler. Men ingen forståelse, ingen varme, ingen aksept for deres egenart.
- Har foreldre som ikke tar innover seg at sønnen/datteren ikke har evner til å bli lege eller advokat. Ungene gjør ikke noe annet enn skolearbeid, og lever i den tro at de svikter foreldrene fordi de ikke er vellykkede.
- Kommer fra et pent hjem der foreldrene krangler og prøver å holde fasaden.
Skolestiler som varsler om selvmordstanker kommer fra disse ungdommene.
Denne boka ga meg en aha-opplevelse:
Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas
http://bergenbibliotek.no/litteratur/tips-og-nytt/nedreaas
Og denne:
Chimamanda Ngozi Adichie. Røde Hibiscus
De fleste av oss husker Heidi av Johanna Spyri - den lille foreldreløse jenta som bodde hos sin røffe bestefar, og ble omplassert til et superdannet hjem, med alle formalitetene på stell:
http://www.imdb.com/title/tt0028988/
Ungdommer som kommer fra skrot-og-rot-familier
Så har vi ungdommer som kommer fra familier med skrot og rot og en varm omgangsform, men som viser en blatant uvilje til å følge aksepterte sosiale konvensjoner. De spiser det de vi, de drikker og røyker og tar seg en fest, bor i et rotete hus, og bryr seg ikke om hva naboene synes.Her er det fort gjort å mistenke en slik familie for omsorgssvikt. Men barna får kjærlighet og varme, er mette og glade. Det er støvet og rotet og den manglende konformitet som vekker hjelpeapparatets interesse.
Mange av oss har hatt stor glede av:
H.E. Bates: The Darling Buds of May. Livet med Larkins: http://cinerama.no/anmeldelse/71147912/the-darling-buds-of-may
Hurra for Andersens:
http://cdon.no/film/hurra_for_andersens-17697809
Oskar Braaten: Ungen (1911) om jenter som "har havnet i uløkka". De er glade i barna sine, sliter for å brødfø dem, og er livredde fordi Kristianias barnløse damer er ute etter ungene deres. Hønse-Lovisa passet disse barna og passet på at doktoren og presten ikke fikk kloa i dem.
Det er mange slags omsorg. Og mange måter å vise omsorg på. Omsorg er mer enn rent hus, kakebaking, matlaging, tente stearinlys og faglig oppfølging. Omsorg som virkelig betyr noe for barnet er respekt for dets følelser og egenart, og trygghet i hverdagen. Det er ikke nok å gi barnet ubetinget kjærlighet, man må sørge for at barnet/ungdommen vet det. Det er nemlig så mange som går med en gnagende tvil.
Agnete i romanen min sliter med sine roller:
http://www.facebook.com/#!/pages/En-klegg-i-klisjeenes-dal/163034730481349
Mange har spurt meg hvordan det går med henne. Jeg har ikke svaret ennå. Men det kommer nok.
