mandag 26. november 2012

Om omsorg og omsorgssvikt. And how to know the difference.


På TV hørte jeg at ca 20% av norske barn lider under omsorgssvikt. Dette er så mange at det er vanskelig å ta innover seg.

    Min roman, En klegg i klisjeenes dal, er om Agnete, som bor alene med sin lille sønn Alex. Boka har en tematikk som har opptatt meg i alle de årene jeg har hatt med barn og ungdom å gjøre:

Hva er omsorg? Hva er omsorgssvikt?

Jeg er slettes ikke alene om å skrive om dette: Tvert i mot, derfor skal jeg omtale flere bøker som illustrerer mine tanker om emnet.


En del ungdommer jeg har møtt:

- har blitt tvunget til å bo utenfor foreldrenes oppholdsrom/ i uthus o.l., noen ganger sammen med dyr, i kulde, innelåst, og med dårlig mat.

- ikke har fått lov "av mammas kjæreste" å bo hjemme, og har derfor flyttet fra venn til venn uten permanent bosted.

- ble stadig låst ute fordi mamma eller pappa var fulle/sov/hadde dame-herrebesøk, ble derfor tvunget til å vandre rundt og ringe på hos venner ved 3-4-tiden om morgen. Kom derfor på skolen uten bøker, og hadde ikke gjort lekser.

- "skulket" skolen fordi de måtte passe på at mamma ikke ruset seg, hente mamma på pub der hun "dreit seg ut", visste ikke hvor mamma var, og måtte dra på byen for å finne henne, hadde søvnvansker fordi mamma var ute og "festet" hele natta.

- kom på skolen med blåmerker fra en forelder som slo.

- hadde to foreldre, evt enslige foreldre som var psykisk syke/rusmisbrukere, og som var ute av stand til å snakke fornuft.

Disse barna/ungdommene led åpenbart under omsorgssvikt. De fleste fikk en tilfredsstillende løsning (til slutt) fra det offentlige. Unntaket var ofte de med blåmerker, der hjelpeapparatet hadde lett for å si at "vi kan ikke forandre andre etniske gruppers kultur/barneoppdragelse".

Paal Andre Grinderuds bok En mor ved navn Wanda er en av de sterkeste bøkene jeg har lest om alkoholisme og omsorgssvikt: http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=paal%20andre%20grinderud&p=1&r=3&cid=223272

En annen er:
Felicia Feldt: Felicia forsvann.
Her er en bok om å vokse opp sammen med kjendissen Anna Wahlgren;
http://www.dagbladet.no/2012/01/13/magasinet/litteratur/barn/anna_wahlgren/felicia_feldt/19779772







Noen situasjoner fører til store etiske problemer:

En gang ble jeg kjent med en psykisk utviklingshemmet dame. Hun var gift med en psykisk utviklingshemmet mann, og begge bodde sammen med sønnen som var 7 år, og ikke psykisk utviklingshemmet. Damen var blid og hyggelig og snill. Å snakke med henne var som å snakke med en treåring. Det var ikke mye hun forsto, og ikke mye hun klarte å gjøre på egenhånd. Første skoledag fulgte hun og mannen sønnen til skolen (sammen med hjelpere), og en dag kom hun gledestrålende og fortalte at hun skulle på foreldremøte på sønnens skole. Mannen (på samme intellektuelle nivå) skulle være med.

Jeg vet så klart at hjelpe-apparatet var i bildet. Men jeg klarer ikke å frigjøre meg fra synet av en liten gutt som skal på skolen, fulgt av to psykisk utviklingshemmede foreldre som snakket som treåringer, begge to. Hvordan reagerte skolen hans? Hvordan reagerte de andre elevene? Hva tenkte han?
 Fikk denne gutten den omsorgen han trengte? Han fikk kjærlighet og varme fra foreldrene.  Hjelpeapparatet sørget vel for at han hadde et rimelig rent hjem og rimelig ok mat. Men hva med de lange fortrolige samtalene mellom foreldre og barn? Med betraktninger om hvordan livet er? Hva med psykisk trygghet? Hva med rollemodell-problematikken? Hva med mobbing på skolen?

 Disse spørsmålene er så vanskelige at jeg ikke har noen svar.



Så har jeg møtt enda flere ungdommer som:

- Kommer fra ryddige, rene hjem med så mange restriksjoner at de aldri kan invitere venner.

- Kommer fra ryddige, rene hjem, med middag på faste tidspunkter, og klare regler. Men ingen forståelse, ingen varme, ingen aksept for deres egenart.

- Har foreldre som ikke tar innover seg at sønnen/datteren ikke har evner til å bli lege eller advokat. Ungene gjør ikke noe annet enn skolearbeid, og lever i den tro at de svikter foreldrene fordi de ikke er vellykkede.

- Kommer fra et pent hjem der foreldrene krangler og prøver å holde fasaden.

Skolestiler som varsler om selvmordstanker kommer fra disse ungdommene.

Denne boka ga meg en aha-opplevelse:
Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas
http://bergenbibliotek.no/litteratur/tips-og-nytt/nedreaas
Og denne:
Chimamanda Ngozi Adichie. Røde Hibiscus
De fleste av oss husker Heidi av Johanna Spyri - den lille foreldreløse jenta som bodde hos sin røffe bestefar, og ble omplassert til et superdannet hjem, med alle formalitetene på stell:
http://www.imdb.com/title/tt0028988/

Ungdommer som kommer fra skrot-og-rot-familier

Så har vi ungdommer som kommer fra familier med skrot og rot og en varm omgangsform, men som viser en blatant uvilje til å følge aksepterte sosiale konvensjoner. De spiser det de vi, de drikker og røyker og tar seg en fest, bor i et rotete hus, og bryr seg ikke om hva naboene synes.

Her er det fort gjort å mistenke en slik familie for omsorgssvikt. Men barna får kjærlighet og varme, er mette og glade. Det er støvet og rotet og den manglende konformitet som vekker hjelpeapparatets interesse.



Mange av oss har hatt stor glede av:

H.E. Bates: The Darling Buds of May. Livet med Larkins: http://cinerama.no/anmeldelse/71147912/the-darling-buds-of-may

Hurra for Andersens:
http://cdon.no/film/hurra_for_andersens-17697809

Oskar Braaten:  Ungen (1911) om jenter som "har havnet i uløkka". De er glade i barna sine, sliter for å brødfø dem, og er livredde fordi Kristianias barnløse damer er ute etter ungene deres. Hønse-Lovisa passet disse barna og passet på at doktoren og presten ikke fikk kloa i dem.

Det er mange slags omsorg. Og mange måter å vise omsorg på. Omsorg er mer enn rent hus, kakebaking, matlaging, tente stearinlys og faglig oppfølging. Omsorg som virkelig betyr noe for barnet er respekt for dets følelser og egenart, og trygghet i hverdagen. Det er ikke nok å gi barnet ubetinget kjærlighet, man må sørge for at barnet/ungdommen vet det. Det er nemlig så mange som går med en gnagende tvil.




Agnete i romanen min sliter med sine roller:

http://www.facebook.com/#!/pages/En-klegg-i-klisjeenes-dal/163034730481349 

Mange har spurt meg hvordan det går med henne. Jeg har ikke svaret ennå. Men det kommer nok.

onsdag 4. juli 2012

Om en dame som ikke aksepterte at hun var oppdiktet


Forfattere hevder ofte at de fantaserer om en håndfull personer. Så begynner de å skrive, og opplever at personene de har funnet opp, spretter ut av sine sinnsbobler og våkner til liv. Ikke bare forvandles de oppdiktede personene til sprell-levende mennesker, men de kutter alle bånd til forfatterens hjerne, og insisterer på å leve sine egne liv uten ytterligere innblanding. Til slutt tar de over hele romanen, mens forfatteren sitter der hjelpeløs og lurer på hva som har skjedd.
Dette har jeg aldri trodd på.
Før nå. 

Min oppdiktede hovedperson, Agnete, tok styringen over romanen "min", det er hun som har det fulle og hele ansvaret for handlingen, settingen, språket og de diabolske tankene. Hun tok til og med styringen over alle de andre personene som enten befinner seg, muligens befinner seg, eller kanskje ikke befinner seg i boken.

Kaja Hultgren, Rose-Marie Christiansen, og Randi Aasheim har blogget om romanen min, så jeg overlater til dem å analysere og vurdere den:

http://kajasunivers.blogspot.no/2012/12/sorg-rus-og-omsorgssvikt.html

http://rosemariechr.blogspot.no/2012/06/gerd-hammerstad-en-klegg-i-klisjeenes.html

Jeg har tenkt å invitere dere på tur i Agnetes verden.

Til tross for tittelen, er ikke En klegg i klisjeenes dal en bok om insekter, språklige vendinger eller geografi.



Den dreier seg om en enslig mor som bor i en høyblokk i Thorvald Meyersgate på Grünerløkka i Oslo, vis à vis Gamle Ringnes, vis à vis Akerselva, like ved fossen og Hønse-Lovisas Hus.

Her bor Agnete. Hun har en fantastisk utsikt fra 13. etasje. Men kan hun se Romsås? Nei, hun kan ikke se Romsås.

Noen ganger er det så høy vannføring i fossen at naboene hennes på denne siden av bygget blir oversprøytet når de sitter på balkongene sine.

Hvis du stirrer ned i fossen, kanskje du ser det Agnete kanskje så?









Hønse-Lovisas Hus er både en trøst og en trussel for Agnete.
Hønse-Lovisa er en oppdiktet Oskar Braaten-figur som passet
fabrikkjentenes barn. Barnehagene har tatt over jobben hennes nå.

Ellen Jacobsens fantastiske skulptur Fabrikkjentene står på Beierbrua ovenfor Hønse-Lovisas Hus.Agnete mener at alle disse jentene er egentlig samme jente, og når jeg ser på dem så er jeg enig med henne. Fabrikkjentene er Agnetes livlinje.

Hvis du følger gangveien nedover elva, og opp på Sannerbrua, vil du finne denne litt mørke åpningen til resten av gangveien. Her vandret Agnete mye.

Hvis du tar av skarpt til høyre og under tunnelen, vil du oppleve kunstnernes feiltakelser.
Agnete ble veldig glad i dem etter hvert.


Den gamle, brune restauranten, Tranen, stengte sine dører den 27. januar 2012.  Her holdt den legendariske Arnie "Skiffle Joe" Norse og kona, Nippa Porn, stand til siste slutt. Hans spesialiteter var "frekkiser". Min favoritt er "Har du sett min kone?  "Bært Bært" er også ganske morsom. Visene hans er kanskje ikke beregnet for et dannet publikum?

Her på Tranen hadde Agnete en livsendrende opplevelse
.
Her kan du høre og se Arnie "Skiffle Joe" Norse:
http://www.youtube.com/watch?v=K1FxiuXE9H8
http://www.youtube.com/watch?v=mAprE4XYuoE&feature=related  
http://fintfolk.com/2011/06/19/86-ar-gamle-arnie-skiffle-joe-norse-er-litt-av-en-skrue/

Følg Agnete på kartet nederst på siden.
Agnete har en ganske fast vandretur - når hun ikke driver med sine diabolske planer, for da kan hun havne hvor som helst.

Dette måtte feires
 Da Agnete hadde skrevet boka for meg, fant vi begge ut at vi ville feire den, så jeg inviterte familie, venner, bekjente og folk som vil meg vel til en sommerkveld ved Beierbrua. Jeg var litt hemmelighetsfull, og skrev:

"Vi koser oss inne og ute, det blir kåseri (av meg) og hemmelige innslag(?). Vi hilser på Veversken og Ellen, og kanskje noen flere. Så vandrer vi ut i solskinnet og besøker skulpturvenner, hjemløse bruer, hemmelige gjemmesteder, og kunstnernes feiltakelser. Vi hyller gamle Ringnes og Det Hvite Englepalasset. Og er vi riktig heldige så møter vi et par av Agnetes tallrike beilere, Akerselvas riddere i skinnende rustning."



Jeg hadde valgt en usedvanlig dum dag og tid: 6. juni kl. 18.  Da er det karaktermøter på skoler, sommerfester i barnehager, sportsavslutninger, korfestivaler, konserter, og en masse annet sosialt. Det er også midt oppi eksamenstiden for lærere og elever.

Så jeg var forberedt på svært liten deltakelse.  Men: Klokken 17.20 begynte folket å benke seg. Over 40 møtte opp. Ekstra stoler og bord måtte hentes i kafeen.



Vi koste oss i solen, med vafler og kaffe og de vakre omgivelsene.









Jeg begynte med å lese en del av diktet: "Hvis jeg kunne leve mitt liv om igjen", som jeg hadde oversatt fra Nadine Stairs "If I could live my life over".  Tankevekkende ord:
http://www.dearpeggy.com/3-life/lpiflive.html



 Anna og jeg fantaserte om livet på Beierbrua i gamledager: Fabrikkjenter og kjærlighet: Vi sang: Det kom en jente vandrende, Kjære du mi Randi og Mari, du bedåre:





Inger leste to fine dikt: Et morsomt dikt om veiarbeidere, og et dikt
som var mer alvorlig.


Til slutt tok jeg for meg de urgamle litterære temaene - som også finnes i boken min - mennesket som forsøker å skape orden i kaos, slitet med å tilpasse seg samfunnets krav, naturen versus kulturen.

Og ensomhet, angst og menneskets lodd.
Så leste jeg opp Stevie Smiths dikt: "Not, Waving, but Drowning".
Scenen i diktet er som følger: Du sitter på en badestrand og ser en mann (en venn?) som svømmer langt, langt ut. Han vinker, og du vinker tilbake. Så vinker han en gang til, mer iherdig denne gangen. Det gjør du også. Sånn fortsetter det til han blir borte.

Anna sang vakkert:

Om kvelden når det mørkner og alle går til ro, da lukker jeg for stall og for låve.
Og fuglene de netter seg i hvert sitt lille bo
Da får jeg ikke ro til å sove.

"Liten vise" av Arnulf Øverland.







Til slutt spilte Ingvild på sin fiolin: Seterjentens søndag. Det var en nydelig avslutning på programmet.





Så vandret vi i Agnetes fotspor nedover Akerselva.











EN KLEGG I KLISJEENES DAL
Roman av Gerd Hammerstad

EN ROSE TIL AKERSELVA OG DENS STOLTE RIDDERE

Alenemor, Agnete, bor i 13. etasje i Thorvald Meyersgate 5, med Gamle Ringnes på den ene siden og Akerselvas buldrende foss på den andre. Hun vandrer nedover elva, ruser seg, samtidig som hun er livredd for at barnevernet skal se hvordan det er fatt med henne og sønnen Alex, hennes veslegutt så fin og skjær.

 Livet til Agnete er komisk, dramatisk og tragisk. Det er en roman om en lokal skjebne, et menneske som sliter med å skjelne drøm fra virkelighet, skape orden i kaoset og takle samfunnets krav om tilpasning.
       

Her kan du kjøpe boka: Bokhandlere og nettbokhandlere, bl.a.

TANUM BOKHANDEL RINGNES PARK (Rett over veien for hovedpersonenes hjem!)
TANUM BOKHANDEL KOLBOTN
NORLI SKI STORSENTER
NORLI UNIVERSITETSGATEN
BISLET BOK
HØNSE-LOVISAS HUS VED BEIERBRUA
LESESTEDET I ÅS


http://www.norli.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=7086449

Den er også å finne i Kindle på Amazon.com

http://www.amazon.com/En-klegg-klisjeenes-dal-ebook/dp/B008I077IM/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1353514655&sr=8-1&keywords=en+klegg+i+klisjeenes+dal

Spør på ditt lokale bibliotek - flere har den i hylla, og alle kan ta den inn på fjernlån.

Så ønsker jeg dere alle en deilig sommer -  en stor blomstereng, en solseng og en masse spennende bøker.


onsdag 29. februar 2012

Om drager og spyd og zuluenes vakre blomster

Erica og jeg traff hverandre da vi var lange, tynne, og hengslete 5- åringer med hvite sløyfer i håret.  Iført smaragdgrønne skolekjoler med stive hvite kraver, kritthvite sokker og sorte snøresko,  sto vi alvorstunge sammen med våre mødre utenfor skoleporten til Fynnland Government School. Erica og jeg var barn sammen og tenåringer sammen. En av oss dro, og en av oss ble igjen, men en strøm av korrespondanse har gått frem og tilbake over ekvator i  alle år. I den senere tid har vi også, rett som det er, forlatt mann og barn og dratt på jenteturer i det vi spøkefullt kaller "Africa (Darkest)".

September og oktober er den best tiden. Erica og jeg drar ikke på safari.  Vi leter oss frem til vårblomstring i ørkenen, til små pittoreske landsbyer, vi rusler langs tørre, støvete stier, og stanser opp ved bittesmå ensomme krigskirkegårder - gamle, slitte gravsteiner over små trommeslagergutter, de som ble sendt først inn i krigens blodstenkte inferno, og som nå ligger alene, omringet av rufsete tornekratt og endeløs, gold afrikansk ødemark.

Vi besøker tropiske hager der rød, orange og lilla bougainvillea henger gråtende over gjerder, der brennende røde hibiscus danner svære trær, og kremgule vokskledde frangipani sender ut sin søte hodepineduft. Vi tar plutselige avstikkere til hager der ingenting gror, bortsett fra en eksentrisk eiers helt usannsynlige skulpturer.
Blomsten: Sugarbush (Protea: Sør-Afrikas nasjonalblomst.) Viltvoksende: En staselig plante 2-3 meter høy med store blomster. http://protea.worldonline.co.za/sugar11.htm 

Vi har besøkt pingvinkolonier, stått på kanten av bratte stup og sett langt ned på frådende bølger, tatt lange vandreturer på hvite sandstrender. Og badet i det i Indiske hav. Men bare der haibeskyttelsen er inntakt. Vi er ikke oppvokst i KwaZulu Natal for ingenting.

Denne gangen skal jeg fortelle om en fottur i Drakensbergfjellene.


Map of South Africa
Kartet er lånt fra Lonely Planets internettside. Lonely Planet har en fin reisehåndbok om Sør-Afrika.
Lurer du på hvordan det er å kjøre i Sør-Afrika så kan du lese litt her:

Vi kjørte fra Johannesburg til Bergville, for det meste en lang, flat og uspennende vei, men den tar seg opp like etter skiltet der det står Welcome to KwaZulu Natal, Kingdom of the Zulus. Der tok vi av hovedveien og kjørte sør-vest og inn i fjellheimen mot grensen til Lesotho.
 
 


Lesotho er et bittelite fjell-land, som ligger som en øy innelåst i Sør-Afrika. Hit flyktet mange forfattere og motstandsfolk under apartheidtiden. Jeg skriver litt om disse forfatterne og deres bøker på slutten av denne bloggen.

Veien ble smalere og mer og mer afrikansk jo nærmere fjellene vi kom. Smågutter sto i klynger ved veikanten og vi kjøpte noen av de skjøre leirfigurene de hadde laget. Vi møtte en koselig familie som spurte om vi skulle skrive bok, og ba om at vi skulle ta et bilde av deres flinke datter, Mary, "just in case".
Like etter dette møtet fikk vi øye på Drakensbergfjellene. Mange av toppene er mer enn 3000 meter over havet, så det er et mektig syn.  Cathedral Peak Hotel var vår base: http://www.cathedralpeak.co.za/ .

I en periode i 1830-årene humpet uttallige oksekjerrer på det veiløse terrenget, med 10 000 Voortrekkers (boere) på flukt fra britene, som hadde annektert det hollandske kapp-provinsen. Diamanter fantes i tusentall i Kimberley, gull- og kull-rikdommer i Johannesburg, og de britiske koloniherrene ville ha total kontroll. På en av disse oksekjerrene satt det en liten boergutt som plutselig ropte "Pappie, Pappie! Kyk!" Se, pappa! Der, i horisonten så de begge omrisset av en diger drage som tegnet seg truende opp mot himmelen. De spisse taggene stakk opp i alle retninger, grønne og skrekkinngytende, og begge bedyret at de så en røyksky bryte ut fra dragens ildsprutende gap. Da tåken lettet, og solen brøt seg en flammende bane mellom toppene, trådte de mektige fjellene frem og fikk navnet Drakensberg.












På zulu heter fjellkjeden Ukhahlamba - barrieren. Zuluene så for seg fjellene som en uigjennomtrengelig rekke spydspisser.  

Sør-Afrika var en britisk koloni i flere hundre år, og ingensteder var mer britisk enn KwaZulu Natal. (Til og med nå snakker mange om "home",  til tross for at de aldri har satt sine ben i Storbritannia. )Derfor er de fleste steder oppkalt etter britiske krigshelter, dvs britiske ledere som har sørget for å få drept flest mulig zuluer eller boere.  Her i Drakensbergfjellene er fem fjelltopper oppkalt etter fem britiske offiserer som døde i den tragiske kampen mot Kong Langalibalele av AmaHlubi- stammen. Det sies ikke så mye om AmaHlubi tapene: "More than 200 young men, women and children were killed, cattle valued in today's terms at R21m were slaughtered and villages destroyed."
(
http://routesandroots.blogspot.com/2005/04/king-langalibalele-of-amahlubi.html)

I 1870-årene ble Kong Langalibaleles menn utkommandert til å danne arbeidsgjenger for den britiske koloniregjering. De ble tilbudt geværer som betaling. Plutselig forlangte britene at Kong Langalibalele skulle dra til Pietermaritzburg personlig og registrere disse geværene. Han nektet, ble jaget over Drakensberg av en enorm britisk hær, ble tatt i Lesotho og, som sin etterkommer, Nelson Mandela, sendt til Robben Island. Først i 2004 innrømmet den britiske regjering at dette var en stor urett, og British High Commissioner to South Africa, Ann Grant, leverte tilbake en stol, en leopardskinn cape og en stav, Kong Langalilabeles kongesymboler, som hun la på graven (!).

Erica var ikke blid da jeg dukket opp første dag i ført T-skjorte og shorts, og ramset opp navnene på de 24 typer slanger som bor i Drakensberg, flere dødelige og få vennligsinnet. Men jeg pekte på den fine stien, og gikk ufortrødent videre.

Om slanger i området: http://www.ecotravel.co.za/regions/southern-drakensberg/reptiles.htm

Men sant å si så var jeg ikke så veldig høy i hatten hver gang vi hørte at det raslet i gresset, og det var et par ganger jeg mente at jeg så et haleparti forsvinne nedi en fjellsprekke.

Det var litt tidlig på året, men ville blomster fantes overalt.




Disse majestetiske ville blomstene fant vi overalt på våre turer.

Viltvoksende Lesotho Red Hot Poker ("glødende ildraker" - Knipfolia). Staselig blomst. Det finnes flere sorter knipfolia, også hageblomster.







http://www.diggingdog.com/pages2/kniphofia.php




Det var ikke alltid så greit å se hva som var fugl og hva som var blomst. Og vi som hadde gått på skole sammen mimret om biologilæreren som inprentet oss at det var nettopp det som var poenget: Fuglene skulle tro at blomstene var en artsfrende: "Cross pollination, class. Remember, cross pollination."

Litt senere på året kommer alle disse protea i blomst samtidig. For et syn det må være!


Etter hvert ble stien noe mer komplisert, og Erica minnet meg på at slanger klatrer trær, så det var ikke så helt lurt å gripe fatt i vilkårlige grener og kvister for å holde balansen.

Trange juv og elveleier vekslet med snille undulerende daler - og blomster, overalt, blomster.







Bottle Brush - Flammende rød flaskekost.




http://www.plantzafrica.com/plantefg/greyia.htm

Det ble en del klatring, og Erica minnet meg på at slanger elsker å ligge på steiner i solen.


Det var temmelig varmt, så vi hadde mange raster.









Her ved Doreen Falls, et par km fra hotellet.




Her benyttet Erica anledningen til å minne meg på at slanger er gode svømmere.

Igjen kom vi ut til snille daler og vakre blomster.


Blomsten ovenfor vokste overalt, jeg kan ikke navnet på den. Den til høyre dukket opp en gang i blant, jeg har ikke klart å finne ut hva den heter, men tror det må være en type av den viltvoksende Sør-Afrikanske gule iris.




Lunsjen tok vi sittende på afrikansk jord og afrikanske trerøtter.



Vi opplevde noen fantastiske Coral Trees langs ruten:
Coral Tree kan bli opptil 20 meter høyt, og blomster tett-i-tett med rødoransje store blomster på bar kvist. Etterpå får den verdens nydeligste frø, "lucky beans", som vi pleide å lage smykker av da jeg var barn.

Det var ikke langt i mellom rastene. Det bare virket sånn. Heldigvis var det mange områder med svalere vind og skyggefulle trær. Siste rast før ferden går tilbake til hotellet.



Hotellet har en vakker hage, og har tydeligvis ingen problemer med å få tropiske og alpine planter til å trives side om side.




Da vi kom tilbake til hotellet var det enkelt å bli fanget inn av hotellets 1930-talls koloni-stemning.

Det er mye å opplevde i Drakensberg, og jeg vil trekke frem San-maleriene spesielt.

Sanfolket var et fredelig vandrende folk som fulgte de gigantiske flokkene med eland (største type antelope). Europeerne jaktet på, og slaktet, både Sanfolket og elandantelopene. Antelopene overlevde, men Sanfolket, med sine pil og buer er borte.  Det eneste minnet etter dem er tusenvis av fantastiske hulemalerier.


Bushman and San rock art in the Drakensberg South Africa


http://www.bradshawfoundation.com/south_africa/south_africa_gallery.php

En annen veldig fin opplevelse er Drakensberg Boys' Choir. Denne youtuben er helt fantastisk: http://www.youtube.com/watch?v=saJmOw0GGyI  

Nedenfor skal jeg gi noen råd mht blomsteropplevelser. Helt til slutt skal jeg skrive litt om noen Sør-Afrikanske romaner jeg har hatt stor glede av.

Blomster
http://www.cavern.co.za/botanic.php: Neste gang jeg drar til Drakensberg, skal jeg bo på Cavern. Her har de blomsterturer, blomstermalingturer, og "nature walks". Jeg skal spesielt se etter turer arrangert av den berømte botanikeren og kunstneren, Elsa Pooley:
http://www.pooley.co.za/

Om protea: http://protea.worldonline.co.za/sugar11.htm
Botaniske hager i KwaZulu Natal:
http://www.durbanbotanicgardens.org.za/about-us.html

Om Drakensberg generelt: http://members.virtualtourist.com/m/26974/21f2a2/

Anbefalte Sør-Afrikanske bøker:
Product Details
Av A.S. Mopeli-Paulus
Den første setningen i denne boka er: Monare lived. Og den siste setningen er Monare died. Disse to setningene gjorde stort inntrykk på meg da jeg leste boka som tenåring. Boka var forbudt i Sør-Afrika i mange år. Den handler om en enkel Basuto (fra Lesotho) mann som drar til en storby i
Sør-Afrika. Det skulle han aldri ha gjort. "Blanket" viser til den tradisjonelle klesdrakten i Lesotho - det er et kaldt fjell-land, og folket går kledd i fargerike ulltepper.

Cover art for THE HEART OF REDNESS

                                          
She Plays with the Darkness by Zakes Mda

Zakes Mda er en relativt ny forfatter, men han har en stor og sterk produksjon. The Heart of Redness er en roman basert på en faktisk hendelse:
I 1850 forkynte Ngonqwesi, en Xhosa ungjente, at hun hadde hatt en drøm der Xhosa-folket ble beordret av sine forfedre til å slakte alle husdyrene, brenne alt som var av matvekster, hus og eiendeler. Da kom forfedrene tilbake i sine millioner, for å jage de hvite inntrengerne på havet. Xhosa-folket fulgte hennes råd, noe som førte til en fryktelig sultkatastrofe. Jeg anbefaler også boka: She Plays with the Darkness.






 
Jegerens hjerte - Deon Meyer

Jegerens hjerte er en fin Sør-Afrikansk krimroman.




Vanessa Del Fabbro har skrevet en serie bøker som former en
slektssaga.







De fleste har nok lest Alan Patons store bok Gråt mitt elskede land. Jeg anbefaler alle hans bøker, bl.a. hans selvbiografi:
Towards the Mountain



Andre bøker som er verdt å lese:
Thomas Mokopu Mofolo: Chaka
Etienne Van Heerden: Ancestral Voices

Så har vi selvfølgelig de store: Nadine Gordimer, J. Coetzee, Andrè Brink.

Her er en link til dere som kunne tenke seg å ta en litterær vandring i KwaZulu Natal: