Mammas hage - Mars

Rundt omkring i Norge kan vi finne små røde nedlagte skolestuer.  De er laget i solid rundtømmer, og ligger som regel helt alene i skogen, mellom to eller flere grender, slik at alle barna skulle ha like lang vei å gå. Det er svært få av disse skolestuene igjen nå, de fleste er blitt revet for tømmerets skyld.

 Når du går inn i en slik skole, finner du først et lite inngangsrom, så et stort klasserom, og helt innerst finner du et bittelite rom der læreren bodde, mutters alene. Det var veldig høyt under taket. En eller annen gang, midt på 1900-tallet ble det lagt inn strøm, og det store klasserommet ble belyst av 4 digre lyskolber som hang ned fra taket. De største barna byttet på å gå til fots eller på ski gjennom skogen, gjerne i stummende mørke, et par timer før skoledagen begynte, for å hjelpe læreren å fyre i den digre Bjørn-ovnen, og sørge for at utedoen var klargjort. De måtte hente vann i den ofte islagte brønnen, og fylle på drikkevannskilden, som var en oppned bøtte med kran i bunnen, og som hang på veggen utenfor. En liten gårdsplass var ryddet for lek, ellers var der bare høy granskog i miles omkrets.
Da mine foreldre skulle ha hytte kjøpte de en slik skole, den var bygget i 1901, siste undervisningsdag var i 1952, og den hadde stått ubrukt i mange år i påvente av riving. Mine foreldre reddet den, og den står nå, som den alltid har gjort, en liten kulturperle i skogen. Det hender fortsatt at vi får besøk av tidligere elever som gjerne vil inn og se på sitt gamle klasserom, og mimre litt sammen med oss.

Huset har vi beholdt i sin opprinnelig form. Men mamma måtte ha hage. Og pappa hjalp til.

Nå har det seg slik at naturen hadde ordnet med hagen forlengst, hver vår åpenbarer det seg en stor og frodig blomstereng på den forhenværende lekeplassen. Først tepper av blåveis, så hvitveis, etterfulgt av et eventyr av en villblomstprakt.


Men rundt selve huset var der ingenting. Og mamma ville ha hage rundt huset.

Mamma hadde en utstråling som tiltrakk mennesker, dyr og planter. Når mamma kom inn i et rom fløt barn og voksne på en forunderlig måte bort til henne. Om morgenen gikk hun ut på trappen og ropte "Kvirrivirrivitt! Kvirrivirrivitt!" Og fuglene kom. Hun smilte til plantene, og de strålte mot henne.



Hun hadde også en fysisk og psykisk energi,  pågangsmot  og arbeidsglede som jeg aldri har opplevd hos noen annen. Hun skulle lage et steinbed: Hun lempet steiner som de fleste av oss hadde ristet på hodet av,  ledd litt av og gitt opp. Hun kjørte en million trillebårlass med jord. Hun bar bøttevis med vann fra bekken. Og hun sang mens hun arbeidet. Til slutt var det stein-i-stein utenfor huset, og i mellom steinene plantet hun sin barndoms blomster.



Beddet hennes var et eventyr, med høye planter i den dype jorden bakerst og et teppe av steiner og steinbedplanter nedover skråningen.

Det var oppturer og nedturer, noen planter gikk ut i vintre med nærmere 30 minus, og det var ikke så rent sjelden at folk kom og forsynte seg med hennes flotte pioner, orientvalmuer og iris - vi fant store hull der de hadde stått.
Nå er det jeg som eier denne kulturperlen, den vakre ville blomsterengen, og mammas steinbed.



Dessverre, så har jeg ikke hatt kapasitet til å vedlikeholde beddet, jeg har stor hage hjemme, og mange krav på min tid og energi. Bortsett fra å kutte vekk en inntrengende berberis, holde rosa rugosa i tømmene, klippe et par syrinbusker helt ned ved en feiltakelse, og plante akeleier (Miamarias frø), har jeg ikke fått gjort noe.




I fjor høst startet jeg såvidt med å ta for meg stein for stein, luke for luke, begynte å lete meg frem til mammas planter og fjernet ugresset rundt. Jeg plantet en iris, en tue timian og en tue sitrontimian, så rakk jeg ikke mer før vinteren tok både meg og hagen, som den så ofte gjør. Men nå er det blitt et prosjekt.

Jeg har tre store begrensninger:

a) Tid, energi og egen generelle gebrekkelighet.
b) Vann (må hentes bøtte for bøtte).
c) Økonomi (mange prosjekter, lave budsjetter.)

I denne bloggen skal jeg skrive litt om Mammas hage, og restaureringen jeg holder på med.

Jeg vil gjerne takke alle på Hagegal for inspirasjon.  http://www.hagegal.no/

Om Sex i Bibelen, good guys and bad girls

  De av oss som har fått bibelkunnskapen vår filtrert gjennom lærere, prester og søndagsskolelærere har gått glipp av de fleste av Bibelens saftigste fortellinger. Bibelens helter (og noen få heltinner) blir formidlet som rettskafne, moralske, idealistiske, og rent ut sagt, lysende eksempler til etterfølgelse.

At disse heltene også var horebukker, prostituerte, incest-utøvere, massevoldtektsmenn, og drev med utstrakt hallikvirksomhet (lånte ut døtre, koner og andre kvinnelige familiemedlemmer mot gjenytelser) blir underslått, tolket bort eller glattet over i iveren etter å formidle heltens heltemodighet. At Kong David fråtset i sex med et hundretalls kvinner,  tilfeldig utplukkede, såvel som egne og andres koner (og menn), forblir unevnt, Salamos vakre erotiske dikt blir ignorert. Den feige, og incestuøse Lot, som ikke nøler med å tilby sine døtre til en ondsinnet skare for at de skal "få sin vilje med dem", slik at han selv skal høste ære hos Gud (og dermed redde sitt eget liv) blir helten de luxe, mens hans stakkars kone, som ikke forstår hvorfor hun må reise hjemmefra, og snur seg lengselsfullt for å ta et siste blikk på hjemmet sitt, blir hardt straffet av Gud. Hun ble, som kjent, forvandlet til en saltstøtte, og står visst der alene i ørkenen fremdeles. Tanken på at Jesus kunne ha hatt sex, er en ikke-tanke. Selv om han ble sendt av Gud for å leve som menneske, ansees det riktigst å se på ham som aseksuell, noe de færreste av oss er.

Noen av oss har gått til kilden, og lest Bibelen. Brutaliteten er det første som slo oss. Etter hvert som vi forsto at "kjenne", "gå inn til" og andre tilsynelatende harmløse omskrivinger egentlig betyr "ha sex med" gikk det opp for oss at det er få steder som er så sex-fokusert som  Bibelen.
 
Da Einar Gelius' bok "Sex i Bibelen" kom ut, ble det forventet at alle skulle ha en mening om den. Du var enten FOR eller I MOT både boka og Gelius. Få av debattantene hadde lest Bibelen i sin helhet, ingen syntes å vite om den enorme litteraturen "world wide" om nettopp dette emnet, og nesten ingen av debattantene hadde lest Gelius' bok. Folk flest baserte sine meninger på bruddstykker fra gudstjenester og religionstimer, og andres uttalelser om både Bibelen og boka. Få gikk til kildene. Bibelen har jeg lest (flere ganger),og bøker om Bibelen (deriblant mange som omtaler sex i Bibelen). Jeg har derfor en mening om Bibelen. At jeg ikke ønsket å ha en mening om boka "Sex i Bibelen" før jeg hadde lest den ble mottatt med vantro av hissige debattanter på begge sider.

Gelius sier at hans ærend er å vise oss at Bibelen er positiv til sex. Akkurat dette synes jeg ikke at han har lykkes i.  Bibelen er i hovedsak skrevet av menn, og Gelius er mann. At menn nyter sex er helt åpenbart i Bibelen og i boka til Gelius. Når Gelius påstår at kvinners nytelse også er et viktig moment i Bibelen, og gir som eksempler kvinner som bruker sex for å oppnå fordeler, ta Israels fiender, opptre som spioner, eller rett og slett for å overleve, overbeviser han ikke. I Bibelen er kvinners seksualitet nesten bestandig til for å glede mannen, eller som et middel til rett og slett klare å overleve. De har ikke noe valg.

Og i Bibelen er det er nok av kvinner som bruker sex for å oppnå noe: Jael som lokker hærføreren med sex, og senere slår en spiker i hodet på ham, Ruth, som kryper inn i sin arbeidsgivers seng i håp om å bli forsørget av en riking, Esther for å bli dronning og utrydde sitt folks fiender, ja, det er vanskelig å finne kvinner i Bibelen som gjør noe som helst annet enn å tjene mannen og forsøke å få tak i sitt daglige brød. Både Bibelen og Gelius synes å akseptere at unge jomfruer fryder seg over å "tjene" gamle konger, og omtaler dem som "varmblodige" , og "kjærlige", når det er klart for enhver moderne leser, at dette dreier seg rett og slett om overlevelse i et mannssamfunn.

Av de kvinnene Gelius trekker frem, er det egentlig kun Potiphars kone, hun som forsøker å forføre Josef i Egypt, som synes å søke sex for sexens skyld. Hun blir omtalt på en meget ugunstig måte i Bibelen, og Gelius synes heller ikke å være på hennes side.

Om menn, derimot, er det ingen tvil, hverken i Bibelen eller hos Gelius: Menn fryder seg i sin nakenhet, de fryder seg i kvinners nakenhet, de tar til seg av livets goder i rikt monn, uten hensyn hverken til kvinnene eller den død og fordervelse som dette ofte førte til.



En av de tingene Gelius oppnår er å trekke frem Bibelens skjønne og sanselige erotiske poesi, for eksempel, i Salamos sang. Han skildrer bibelske scenarioer med badende kvinner, tårefylt kjærlighet, og brennende lengsel.  Skildret av menn om menn. Han poengterer også at hovedbudskapet i Det nye testamentet er kjærlighet og tilgivelse, og at Jesus ikke hadde noen problemer med å omgås både prostituerte og andre syndige.

Vi får også to elementer som dukker opp i boka  helt plutselig,  for det meste utenfor kontekst:

Plutselig forvandles teksten til en lærebok i teknisk sex. Vi får en innføring i latinsk terminologi sammen med en innføring i hvordan den omtalte handlingen utføres i praksis. Ikke noe galt i dette, men det kommer litt brått på, og leseren klør seg i hodet og lurer på hvorfor.

Det andre elementet er de gangene Gelius plutselig kommer med en anekdote om en seksuell opplevelse han selv har hatt. Ikke noe galt i dette heller, det kan sikkert fungere godt i en muntlig sammenheng (kanskje ikke akkurat i en kirkepreken..?), men det fungerer ikke så godt i boka. Kanskje det rett og slett blir stilbrudd, kanskje han kunne ha hatt to egne kapitler for "Lærebok i praktisk sex" og "Mine egne erfaringer" ?

Det er ikke vanskelig å forstå at Kirken har problemer med boka til Gelius. Ikke når det gjelder Bibelens seksuelle innhold, det er jo ikke noe nytt, mange har skrevet om dette før. Men Gelius går langt i å akseptere, til og med oppmuntre til holdninger som Kirken arbeider i mot, og bruker Bibelen som støtte.


Er boka lesverdig? Boka er lettlest, inneholder interessant stoff, og gir grobunn for diskusjoner. Den siterer noen vakre bibelske tekster, og viser til flere tekster for dem som ønsker å lese mer. Den kaster ut noen påstander som vi kan være for eller i mot, og kanskje noen vil finne bakgrunn for egne meninger.

Mest av alt, kanskje den kan hjelpe kristne bort fra følelsen av synd og skam knyttet til egen seksualitet.

Jeg svarer derfor, ja, den er lesverdig.



 

Om musikk og andedammer

For 30 år siden fant jeg ut at jeg ville lære å spille piano. Jeg så for meg animerte familiekvelder, der fingrene mine fløy lekende lett over tangentene, mens mor, far og barn ga seg hen i lystig sang, dans og generell musikalsk munterhet.


Det var tynt i flokken av pianolærere som ville ta i mot voksne nybegynnere, men jeg fikk omsider kontakt med en pianolærerinne, en eldre dame som bodde i et digert hvitt hus i en diger frukthage i Oslo Vest.

Huset var kronisk kaldt og dystert mørklagt. Sett utenfra var der intet tegn til liv, og inne var det så mørkt at vi myste oss frem til pianoet, der hun vel fremme tente det eneste lyset i stua, en bitteliten leselampe som pekte på noteholderen.

På veggene  hang det kant-i kant med berømte og uerstattelige malerier. Lenestoler og sofaer lot seg ikke sitte på, skap og bord var tunge, kostbare antikviteter. Alle rommene inneholdt møbeljuveler dekket med et tykt lag med fornemt støv.



Hun hadde hverken TV eller radio, og kjøpte ikke aviser. Telefonen var bare for innkommende samtaler. Trengte hun å ta kontakt, brukte hun posten. Hun reiste aldri bort, for tenk om tyver brøt seg inn.

Jeg var hennes eneste voksne elev, og det hendte at hun kom med forsiktige betroelser, som at hun som ung hadde "lekt med tanken" om å bli, det hun kalte sykesøster, men selvfølgelig hadde Far satt ned foten, for hvem visste hva slags mennesker arbeidet på et sykehus? Hun ville kanskje ha måttet omgås (og nå senket hun stemmen) "kretser utenfor vårt miljø".



Det kom et blaff av forskrekkelse i øynene hennes da jeg for første gang brukte en a-endelse, det var enten stua eller boka, jeg husker ikke helt, og jeg måtte oversette da jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en leke, et kjæledyr. Hun forsto dyr, men ble forvirret og satt ut av æ'en og min unaturlige l.

Røabanen var hennes eneste klokke, etter at den gamle veggeklokken stanset for mange år siden. Hun våknet til Røabanens første avgang, og tellet så banepasseringene til det ble sengetid. Det var bare et spørsmål om system og disiplin.

To ganger i uken dro hun til butikken. Før hun la innkjøpene bort, vasket hun dem grundig utenpå, fiskebollebokser, bananer og smørpakker måtte alle ta en tur innom varmt såpevann. Mel og sukker ble fylt på egne rengjorte glass. Maten bodde i kjelleren,  hun måtte ut av huset og ned en bratt trapp for å hente den.

Hver dag hadde en fast plan: Først knadde hun kroppen sin i nøyaktig 60 minutter "for giktens skyld", så underviste hun elever, og til slutt øvde hun på piano i 8 timer "for fingrenes skyld". De ensomme måltidene var til ubrytelig faste tidspunkter, og hun spiste nøyaktig 1 appelsin hver kveld (aldri ingen, og aldri to).

Om sommeren, når piano-elevene hadde ferie, holdt hun hjulene i gang på den store eiendommen, og øvde enda mer "for fingrenes skyld".  Mye av tiden gikk også med til å vaske og koke Norgesglass, og plukke, safte og sylte mangfoldig kilo frukt og bær for "det måtte jo gjøres". Hvem som spiste alt dette, fikk jeg aldri vite.

Hennes oppgave var å vokte sine avdøde foreldres hus, hage og levesett, og utøve yrket de hadde pålagt henne.

Piano-undervisningen besto stort sett av skalaøvelser og ubegripelige og umelodiøse stykker av typen: "Nå skal vi øve tripp-trapp-tre" og "Moro med fissdur".

Jeg ble ikke en ivrig øver. Til tross for skarpe irettesettelser, fortvilelse og tårer (hennes, ikke mine) sto jeg på stedet hvil, rent musikalsk. Jeg forble klønete, uvitende, og rett ut sagt, dum, uansett hvor mye hun fortvilte, rev seg i håret og utstøtte små forskrekkede skrik. Jeg traff ikke notene, jeg drømte meg bort, og det ble aldri noen fart på mine kryss og b'er.

Jeg hadde to forklaringsstrategier, som jeg byttet om å bruke: At jeg ikke hadde øvd. (Krise!!! Hvorfor?? Så fælt!!!), og et forsiktig smil som antydet at jeg hadde øvd i timevis hver eneste dag, men det hadde seg slik, dessverre, at jeg bare var så dum (Krise!!! Sympati!!! Stakkars deg!!!)




Til slutt ble dette for tungt å bære, og vi sa gemyttlige og vemodige farveller, og sendte hverandre julekort hvert år, helt til jeg leste dødsannonsen i Aftenposten.

Jeg lærte aldri å spille piano. Men jeg var ikke dummere enn at jeg fikk med meg følgende:

Man spiller piano, eller man spiller ikke. Det finnes ikke noen "middle thing". Du følger regler, du har displin, du biter tennene sammen, du har en tung jobb å gjøre, og du gjør det. Koste hva det koste vil. Glede er hverken et mål eller et middel.

Og jeg gjorde meg mange tanker om min pianolærerinne:  Hun trodde hun svømte rundt i sin egen lille andedam. Hun var ikke klar over at det var andre som hadde pekt på andedammen og sagt: Svøm.

Og jeg bestemte meg for å satse på sang.



Grunnen til at jeg mimrer litt om Røa, pianospill og a-endelser, er at jeg har tenkt å blogge litt om psykologien og sosiologien i Ketil Bjørnstads trilogi: Til musikken, Elven og Damen i dalen. Disse bøkene skildrer musikkmiljøet på Røa - noe - som dere nå sikkert har forstått, jeg føler at jeg har en viss peiling på.

Jeg vil gjerne anbefale de flotte litteratur-bloggene til Randi og Rose-Marie. De har begge laget spennende omtaler av Bjørnstads trilogi:
http://reading-randi.blogspot.com/
http://rosemariechr.blogspot.com/

Om lepper, bryster og kjærlighet og sånn

Hvis noen spør oss hva vi ønsker å bli elsket for, vil nok de aller fleste av oss si at vi ønsker å bli elsket for den vi er. Så spørs det jo, om det faktisk er det vi blir elsket for. Det kan jo godt tenkes at vi blir elsket for noe ganske annet, utseendet, pengene, status, eller at vi simpelthen var på riktig sted til riktig tid, da vedkommende var programmert for å elske, for eksempel. Det kan jo også godt tenkes at den vi elsker synes at vi er ganske ok, og kunne gjerne tenke seg å beholde noe ved oss, men endre noen små (?) ting her og der. Shakespeare er helt klar på hva han synes om dette. Jeg har lekt meg litt i dag med å oversette en av hans sonnetter til norsk, og tatt meg den friheten å skrive et dikt som han kunne ha skrevet, men som han heldigvis ikke gjorde.

Her er min oversettelse av Shakespeares dikt:

MIN ELSKEDE

Min elskedes øyne ligner absolutt ikke solen
Koral er rødere enn hennes lepper
Hvis snø er hvit, da er brystene hennes oppkastfargede
Hvis hår er (stål)tråd, så vokser det sorte (stål)tråder på hennes hode
Jeg har sett damaskroser, røde og hvite
Men ingen slike roser ser jeg i hennes kinn
Og jeg må (i ærlighetens navn) si
At det er mer glede i enkelte parfymer
Enn i det som stinker fra min elskedes munn
Jeg elsker å høre henne snakke, men jeg vet godt
At musikk har en mer behagelig lyd
Jeg går med på at jeg aldri har sett en gudinnes gange
Min elskede tråkker med tunge skritt,
Men allikevel, ved himmelen, jeg synes at min elskede
Er så sjelden og ekte at hun ikke kan sammenlignes med noen.


Og her er diktet som Shakespeare kunne ha skrevet, men ikke gjorde. Men det har jeg gjort.

MY LOVE

My mistress' eyedrops make her eyes glow
Lipstick makes her lips red as coral
Her silicon breasts are powdered white
Her hair is styled, conditioned and dyed
I have seen damask roses, red and white.
And with her rouge on, her cheeks are red
Her breath smells like mint drops
And she has this little-girl voice
She puts on so she sounds like music
Ok, Ok, I've never seen a goddess walk
My mistress has this artificial sexy walk
And I must say that I love her
But only when she is not her real self.


Shakespeares eget dikt:

MY MISTRESS' EYES

My mistress' eyes are nothing like the sun
Coral is far more red than her lips' red
If snow be white, why then her breasts are dun
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white
But no such roses see I in her cheeks
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound
I grant I never saw a goddess go
My mistress when she walks treads on the ground
And yet, by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Jeg har på følelsen at vi alle foretrekker Shakespeares dikt fremfor mitt. Og godt er det.

Når en elsker står i døra

Har dere dikt som er Stjernetrær?  Ord som åpner et eller annet  inne i deg, slik at du plutselig flommer over av øredøvende innsikt i livet, døden, månen, stjernene, ja hele verdensaltet?

I dag håper jeg at vi kan dele et mirakel av et dikt, et sant Stjernetre.  Som oftest deler jeg det med ungdom, vi klør oss i hodet, vi dissekerer hvert ord, vi kler oss ut, vi kjører hest og vogn, vi bukker, vi neier, så blir det plutselig stille, og så roper noen, eller mange, eller bare en, ”Åh! Dette var fint!!!” Så snakker alle i munnen på hverandre, ingen vil slutte, og ingen vil gå.

Hun som skrev det var som så mange av oss: En smålappedame, som skrev tankene sine på smålapper og la dem bort. En hagedame, som elsket å grave i jorda og flytte plantene sine hit og dit. En dame som var raus med utropstegn, tankestreker, og store bokstaver. Og som ikke så noen grunn til at dikt skulle ha tittel.

Hun skrev som ingen har skrevet før, og som ingen har skrevet siden.

Da hun døde, fant søsteren hennes ca 1800 dikt. Om Naturen, om Døden, om Gud og om Sex.

Det er ingen grunn til å tro at hun noensinne hadde en elsker, hverken mann eller kvinne. Forskere liker ikke slikt, så de har søkt med lys og lykte etter en kandidat. Det nærmeste de finner er den platoniske og hverdagslige brevskrivingen mellom henne og en prest.

Hun led så sterkt av sosial angst at gjester måtte holde avstand, til slutt måtte de fleste stå ute i gangen, mens hun sto halvt bortvendt i stua og snakket med dem over skulderen sin.

Hun kledde seg nesten alltid i hvitt.

Inger Hagerup skrev et sterkt dikt om henne. Det står nederst på siden her.   

Hun er USAs største kvinnelige dikter. Kanskje USAs beste dikter uansett kjønn.

Diktets story line: Hovedpersonen har det travelt, hun  har ikke tid til å stoppe opp for å ta i mot døden. Men Døden er elskverdig, Han tar seg tid.  Som en galant Elsker står han i døra, og geleider henne belevent  til en ventende hest og vogn. I vognen  er det kun tre passasjerer: Hun og Han og Udødelighet.

De kjører sakte, de har ikke noen hast, hun har jo lagt fra seg både arbeid og fritid, for hans høflighets skyld.

Så kjører de forbi skolen der barna arbeider og leker. Passerer kornåkrene, passerer den nedadgående solen, nei, nei, det er Solen som passerer dem…Dugg faller, skjelvende og kald, og hun har jo bare en tynn kjole på , og lua er bare av tyll....  De stopper opp ved et hus, nei, det er nærmest en liten forhøyning, taket er nesten usynlig… byggverket nærmest en haug. Århundrer har gått siden da – men det føles som om det var i går at hun så smått begynte  å ane at hestene kjørte inn i evigheten.

 Emily Dickinson (1830-1886)

Because I could not stop for Death,
He kindly stopped for me;
The carriage held but just ourselves
And Immortality.

We slowly drove, he knew no haste,
And I had put away
My labor, and my leisure too,
For his civility.

We passed the school, where children strove
At recess, in the ring;
We passed the fields of gazing grain,
We passed the setting sun.

Or rather, he passed us;
The dews grew quivering and chill,
For only gossamer my gown,
My tippet only tulle.

We paused before a house that seemed
A swelling of the ground;
The roof was scarcely visible,
The cornice but a mound.

Since then 'tis centuries, and yet each
Feels shorter than the day
I first surmised the horses' heads
Were toward eternity.

Jeg forstår godt at Inger Hagerup ble inspirert til å skrive diktet nedenfor:

Emily DickinsonInger Hagerup

Meget spinkel. Meget liten
Alltid sirlig kledt i hvitt.
Gjennom huset trippet hennes
veloppdragne pikeskritt.

Tørket støv og vannet blomster
med små travle husmorhender.
Bakte brød. Gikk tur i parken,
og skrev brev til slekt og venner.

Kjærlig søster. Lydig datter.
Slik var dagens dukkelek.
Men den skjulte ilden herjet.
Og det stumme skriket skrek.

Og bak jomfruburets låste
dør og lette blondekapper
lå en fremmed ingen kjente.
Altfor ensom. Altfor tapper.

Lå en kald kirurg og lyttet
til sin egen nakne smerte.
Og mens puten kvalte skriket,
obduserte hun sitt hjerte.

Hva er Stjernetrær?

Velkommen til mitt aller første blogginnlegg. Grunnen til at jeg kaller bloggen min for Stjernetrær er at jeg ikke helt vet hva et Stjernetre er. På den måten kan jeg selv til enhver tid bestemme hva ordet kan romme. Inspirasjonen til dette vil jeg takke min venninne Eva for:

Da jeg var 18 år, og flyttet på hybel, trodde jeg at det var bare å legge poteter i en kjele, sette kjelen på platen, gi det hele et oppkok, og så spise potetene umiddelbart. Jeg tok feil. Eva var matredaktør i et ukeblad, og hun visste råd.

Gerd, sa hun, når du ikke kan lage mat, så må du ikke finne på å lage noe som folk vet hva er. Lag ALDRI skinkestek, alle vet hvordan skinkestek skal være, og går det dårlig, så legger de merke til det. Det du må gjøre er å lage ting ingen har laget før, og kalle dem Gerds gryte, Gerds suppe, Gerds omelett osv. På den måten oppdager ingen at maten din er mislykket. Så ga hun meg en bok som heter : Mat for menn uten kvinner, og kvinner uten erfaring. Med basis i denne lille boka serverer jeg fortsatt Gerds ditten og Gerds datten til alle måltider, både til hverdag og fest. Og ingen synes å legge merke til at jeg ikke kan lage mat.

Denne bloggen skal ikke handle om mat.

Den skal handle om gnistrende øyeblikk - om Stjernetrær.  Øyeblikk da du står ved breen og drar fingrene over den blåhvite isen, eller du hører et musikkstykke og plutselig klarer du ikke å puste, eller du gjør noe som er helt på grense av hva du klarer og hva du tør.  Og den skal handle om ord, bittesmå magiske vesener som både kan vrenge hjertet ditt og bygge deg opp til å være en helt annen enn den du trodde du var.

I dag legger jeg inn siste stanza av diktet : Ved festen: av Nils Collett Vogt

Jeg synger, fordi jeg er træt og saar
og minds en hvit, forunderlig vaar,
Vi mennesker vi gaar hverandre forbi...
Et kort, et flyktig streifende blik...
Der var en, som kom, det var en, som gik,
       Ikke mer å si.
Vi mennesker vi gaar hverandre forbi,
men stundom saa stanser vi.
Jeg fører mit bæger op til min mund
i tak for et møtes stund.