Om musikk og andedammer

For 30 år siden fant jeg ut at jeg ville lære å spille piano. Jeg så for meg animerte familiekvelder, der fingrene mine fløy lekende lett over tangentene, mens mor, far og barn ga seg hen i lystig sang, dans og generell musikalsk munterhet.


Det var tynt i flokken av pianolærere som ville ta i mot voksne nybegynnere, men jeg fikk omsider kontakt med en pianolærerinne, en eldre dame som bodde i et digert hvitt hus i en diger frukthage i Oslo Vest.

Huset var kronisk kaldt og dystert mørklagt. Sett utenfra var der intet tegn til liv, og inne var det så mørkt at vi myste oss frem til pianoet, der hun vel fremme tente det eneste lyset i stua, en bitteliten leselampe som pekte på noteholderen.

På veggene  hang det kant-i kant med berømte og uerstattelige malerier. Lenestoler og sofaer lot seg ikke sitte på, skap og bord var tunge, kostbare antikviteter. Alle rommene inneholdt møbeljuveler dekket med et tykt lag med fornemt støv.



Hun hadde hverken TV eller radio, og kjøpte ikke aviser. Telefonen var bare for innkommende samtaler. Trengte hun å ta kontakt, brukte hun posten. Hun reiste aldri bort, for tenk om tyver brøt seg inn.

Jeg var hennes eneste voksne elev, og det hendte at hun kom med forsiktige betroelser, som at hun som ung hadde "lekt med tanken" om å bli, det hun kalte sykesøster, men selvfølgelig hadde Far satt ned foten, for hvem visste hva slags mennesker arbeidet på et sykehus? Hun ville kanskje ha måttet omgås (og nå senket hun stemmen) "kretser utenfor vårt miljø".



Det kom et blaff av forskrekkelse i øynene hennes da jeg for første gang brukte en a-endelse, det var enten stua eller boka, jeg husker ikke helt, og jeg måtte oversette da jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en leke, et kjæledyr. Hun forsto dyr, men ble forvirret og satt ut av æ'en og min unaturlige l.

Røabanen var hennes eneste klokke, etter at den gamle veggeklokken stanset for mange år siden. Hun våknet til Røabanens første avgang, og tellet så banepasseringene til det ble sengetid. Det var bare et spørsmål om system og disiplin.

To ganger i uken dro hun til butikken. Før hun la innkjøpene bort, vasket hun dem grundig utenpå, fiskebollebokser, bananer og smørpakker måtte alle ta en tur innom varmt såpevann. Mel og sukker ble fylt på egne rengjorte glass. Maten bodde i kjelleren,  hun måtte ut av huset og ned en bratt trapp for å hente den.

Hver dag hadde en fast plan: Først knadde hun kroppen sin i nøyaktig 60 minutter "for giktens skyld", så underviste hun elever, og til slutt øvde hun på piano i 8 timer "for fingrenes skyld". De ensomme måltidene var til ubrytelig faste tidspunkter, og hun spiste nøyaktig 1 appelsin hver kveld (aldri ingen, og aldri to).

Om sommeren, når piano-elevene hadde ferie, holdt hun hjulene i gang på den store eiendommen, og øvde enda mer "for fingrenes skyld".  Mye av tiden gikk også med til å vaske og koke Norgesglass, og plukke, safte og sylte mangfoldig kilo frukt og bær for "det måtte jo gjøres". Hvem som spiste alt dette, fikk jeg aldri vite.

Hennes oppgave var å vokte sine avdøde foreldres hus, hage og levesett, og utøve yrket de hadde pålagt henne.

Piano-undervisningen besto stort sett av skalaøvelser og ubegripelige og umelodiøse stykker av typen: "Nå skal vi øve tripp-trapp-tre" og "Moro med fissdur".

Jeg ble ikke en ivrig øver. Til tross for skarpe irettesettelser, fortvilelse og tårer (hennes, ikke mine) sto jeg på stedet hvil, rent musikalsk. Jeg forble klønete, uvitende, og rett ut sagt, dum, uansett hvor mye hun fortvilte, rev seg i håret og utstøtte små forskrekkede skrik. Jeg traff ikke notene, jeg drømte meg bort, og det ble aldri noen fart på mine kryss og b'er.

Jeg hadde to forklaringsstrategier, som jeg byttet om å bruke: At jeg ikke hadde øvd. (Krise!!! Hvorfor?? Så fælt!!!), og et forsiktig smil som antydet at jeg hadde øvd i timevis hver eneste dag, men det hadde seg slik, dessverre, at jeg bare var så dum (Krise!!! Sympati!!! Stakkars deg!!!)




Til slutt ble dette for tungt å bære, og vi sa gemyttlige og vemodige farveller, og sendte hverandre julekort hvert år, helt til jeg leste dødsannonsen i Aftenposten.

Jeg lærte aldri å spille piano. Men jeg var ikke dummere enn at jeg fikk med meg følgende:

Man spiller piano, eller man spiller ikke. Det finnes ikke noen "middle thing". Du følger regler, du har displin, du biter tennene sammen, du har en tung jobb å gjøre, og du gjør det. Koste hva det koste vil. Glede er hverken et mål eller et middel.

Og jeg gjorde meg mange tanker om min pianolærerinne:  Hun trodde hun svømte rundt i sin egen lille andedam. Hun var ikke klar over at det var andre som hadde pekt på andedammen og sagt: Svøm.

Og jeg bestemte meg for å satse på sang.



Grunnen til at jeg mimrer litt om Røa, pianospill og a-endelser, er at jeg har tenkt å blogge litt om psykologien og sosiologien i Ketil Bjørnstads trilogi: Til musikken, Elven og Damen i dalen. Disse bøkene skildrer musikkmiljøet på Røa - noe - som dere nå sikkert har forstått, jeg føler at jeg har en viss peiling på.

Jeg vil gjerne anbefale de flotte litteratur-bloggene til Randi og Rose-Marie. De har begge laget spennende omtaler av Bjørnstads trilogi:
http://reading-randi.blogspot.com/
http://rosemariechr.blogspot.com/