Om å miste en støvel i isødet

Vi er ganske små og ubetydelige. Og uansett hva vi gjør så vinner naturen til slutt. Og godt er det.
                                                                     

Det er sjelden vi gjør noe skjellsettende. Bortsett fra hvorvidt vi skal ta en bråbrems eller en rask akselerasjon, er det så å si aldri at vi, helt alene, må takle spørsmål om liv og død. 

Nå skal jeg skrive om den gangen jeg måtte takle vær, natur og fart - og ta konsekvensen av mine egne dumme valg.

Det var 19-20 kuldegrader, det vekslet brått mellom tett tåke, snødrev, sol og blå himmel, men med en vedvarende bitende vind. Det var en tur der jeg plutselig befant meg alene i en isørken, der alt jeg så var blått og hvitt, sølvskimrende breer, bratte stup, et gåtefullt løypenett, og en hvit øredøvende stillhet. Det var april, det var lyst, det var Svalbard. Og det var en 10-timers scootertur.



Vi skulle ha luktet lunta da turarrangøren ga oss et ark der det sto noe om eget ansvar, vi skulle ha lurt litt da vi og 20+ andre sto på ett ben og hoppet rundt i et bittelite, trangt kontor mens vi forsøkte å iføre oss scooterdress, tykke sokker, scooterstøvler, scooterhansker, hjelm og visir.  Vi skulle ha blitt mistenksomme da vi oppdaget hvor mange kilo disse klærne veide, og nølt litt da arrangørene tok alles ord på at de hadde førerkort. 

Det gikk raskt opp for oss at å ta av scooterhanskene ute gjorde man bare ikke.

Men klærne kom da på, og vi stilte oss lydig opp for å lære scooterkjøring. Jeg fikk utdelt en stilig scooter. Dette var moro. 

Alle som har førerkort kan kjøre scooter

I ført alle disse klærne var vi uigjenkjennelige, så Gubben og jeg ante ikke hvem av de mange scooterkledde var vår ektefelle. Det nyttet ikke å gå bort til folk og si "Er det deg, vennen min?" For da svarte de, så klart, ja, for en eller annens venn var de jo alle.

Da rekka satte i gang, satte vi i gang også. Når rekka kjørte 80, så kjørte vi 80. Vi hadde scootere foran og scootere bak, stansing og fartsenking var uaktuelt. Jeg hadde innbilt meg at dette var som å styre en sykkel, men det var tungt, meier er noe helt annet enn sykkelhjul, så jeg måtte bruke uhorvelig mye krefter på å svinge.

Så vi føyk avgårde i forrykende fart til det ble bråstopp.  Noen hadde dekket oss til med et tett tåketeppe. Vi så ingenting, bare en vag skygge av scooteren foran oss. I en halvtime konfererte lederne, og til slutt bestemte de seg for å snu - det ble ingen tur den dagen. Mens vi alle begynte å snu scooterne (ingen lett sak) forsvant tåka som en vindpust, og etterlot en grå overskyet dis. Så det var på'n igjen.

 Det er noe vidunderlig og fandenivolsk fritt over scooterkjøring. Det er bare å dra på - du mestrer alt, king of the road, ingenting er farlig. Hvis jeg noensinne har følt at verden lå for mine føtter så var det da.

Det finnes ikke ord for naturen vi opplevde. Jeg kan gjerne dra den gamle gode om at nå forstår jeg hvorfor folk plutselig må synge, spille, male, skrive, eller kaste seg ut i hemningsløs dans, men andre har sagt alt dette før, og mye bedre enn meg, så jeg nøyer meg med å vise noen bilder før jeg går over til dramatikken som skjedde senere på turen:

Du får lyst til å løpe bort, slå armene rundt breen, og aldri gi slipp.

Her kunne jeg ha tenkt meg å slå opp telt, våkne om morgen, ta med stol og kaffekopp og bare stirre.

You're the boss. I'm your slave.

Dette er det nærmeste jeg har kommet til å eie universet. Eller til å forstå at universet eier meg.

Nærkontakt med en bre er et eventyr.

Etter noen timers kjøring kom vi til den nedisede båten "Noorderlicht", der vi skulle spise. Vertinnen sto på dekket og svarte tålmodig, "Ja, vi har flere." ca 20+ ganger. Hun refererte til toaletter, noe som sto i hodet på allemannalle akkurat da. Du vandrer ikke avsted alene i isødet, uten gevær, for å vrenge av deg alle scooterklærne, mens scooterrekka venter utålmodig.

Alt av yttertøy og støvler måtte av først - så det ble en del dansing og hinking i den halve kvadratmeters garderoben før vi dro inn på do, spiste lunsj og gjorde oss klare for neste økt.

Til å med å gå av båten var en skjellsettende øvelse i balansekunst og sklitakling.

Min første fornemmelse av fare og hver-mann-har-nok-med-seg-selv fikk jeg da vi skulle dra - og min ene støvel var søkk borte. Alle sto sild-i-ei-tønne i den bittelille garderoben, hoppet på ett ben, dro på seg klær og støvler, Gubben var klar for avgang, ingen var interessert i hvor mange støvler jeg hadde. Mens jeg raste rundt så godt jeg kunne på ett ben, og spurte og dro i folk, begynte en eldgammel filmsnutt å kverne inni meg: En eskimofilm, der en mann mister en støvel i isødet, en annen forsøker å redde ham, men blir holdt tilbake av en bestemt Antony Quinn som grynter "He lost a shoe, he's a dead man."

Akkurat da panikken toppet seg, fikk jeg øye på en mann som hadde funnet den eneste mulige sitteplassen i garderoben - han dro på seg en støvel, samtidig som han holdt på to til. Jeg hinket bort til ham, det hadde dannet seg små vanndammer på gulvet, og våte sokker i isødet ....Jeg grep fatt i den ene støvelen han holdt, og sa, "Å! Her er støvelen min" Men han ville ikke slippe. Kanskje han også hadde sett eskimofilmen, for han tviholdt på alle tre støvlene, dyttet meg hardt og bestemt bort og snerret, "Nei, den er min!" Det eneste jeg husker før jeg gikk seirende ut av denne kampen er at jeg i full panikk freste, "Du har da ikke tre bein!"

Det var mer dramatikk i vente. Det viste seg at vi skulle ta "the scenic route" tilbake.

Vi skulle krysse et høyt fjell, scooterløypa gikk nærmest loddrett opp. Løypa var isete, og lederne diskuterte alternative ruter. Så begynte de første scooterne å kjøre opp. Vi kunne se at de saktnet farten akkurat før de nådde toppen, og hadde problemer med å holde scooteren gående. Lederne endret løypetrassèen, men den nye viste seg å være like isete og farlig. Scooteren foran meg kom halvveis opp, hakket litt, gikk litt videre, for å stanse akkurat før toppen. Så begynte den å skli baklengs nedover. Vi holdt pusten, allemannalle, mens han gled kontrollert ned. En uerfaren ville kanskje ha veltet eller rast nedover i fart.

En av lederne kom bort og spurte om jeg hadde lyst til å bli med gruppen som skulle snu og ta en annen, lengre, men flatere rute.

Jeg hadde aldri klart å takle å skli bakover og kontrollert ned, så jeg stirret lenge på den knallbratte, knall-lange, loddrette og isete bakken, og åpnet munnen for å si, "OK", men det som kom ut var:

"Nei, jeg prøver."

Angeren kom allerede da jeg begynte oppstigningen. Etter noen meter forsto jeg at det ikke bare var scooteren og isen jeg måtte bale med. Jeg måtte også kjempe mot mine instinkter. Jeg ante ikke hvordan det var på toppen av fjellet - om løypa videre gikk opp eller ned, svingte eller fortsatte rett frem, eller, verst av alt, om alle de andre scooterne ventet i en klynge akkurat der jeg skulle tyte frem over fjelltoppen. Du kjører bare ikke i full fart inn i noe du ikke vet hva er. Og fart måtte jeg ha.

Jeg ga på alt jeg kunne. Når instinktene buttet i mot og sa at nå måtte jeg være forsiktig fordi jeg skled, svarte jeg med å gi gass. Når de hvisket "tenk om det er folk på toppen", ga jeg gass. Jeg gjorde det jeg aldri i mine villeste fantasier hadde drømte om å gjøre om jeg kjørte bil. Da jeg nærmet meg toppen kjente jeg at scooteren begynte å saktne farten, den begynte å hakke, den ville ikke mer. Jeg bare ga på.

Og vips! Der var jeg over. En klynge av scootere ventet på meg, pent og pyntelig ved siden av løypa. Bak meg stengte lederne trasèen, den var altfor farlig. Resten av gruppa tok den alternative ruten.

Nå hadde det seg slik at det var de unge, hippe og scootererfarne som hadde tatt den bratte bakken, så nå var det bare for meg å finne en plass i rekka og gi på videre. Løypa gikk opp, den gikk ned, den gikk rundt krappe svinger, og forbi dal og fjell. Og de hippe kjørte fort.

Og jeg kjørte ut. Vippet over kanten, og sto i en bratt skråning, med meiene på tvers. Til høyre hørte jeg Woosh, Woosh, Woosh fra scooterne som kjørte forbi - og vekk. Til venstre var det to tre meter med skråning og dypsnø, som endte i et loddrett stup med utsikt til en hvit og sort dal langt under meg.

Bortsett fra den svake duren fra scooteren min var det dørgende stille. Det var vakkert, hvitt og veldig, veldig ensomt. Jeg hadde to valg: 1) Vente til de savnet meg - det kunne ta mange timer. Gubben var jo i den andre gruppa, og hvem visste hvilken vei de tok tilbake til Longyearbyen? Jeg hadde heller ingenting jeg kunne skremme en isbjørn med. 2) Jeg kunne forsøke å komme meg opp og ut på løypa igjen.

Jeg valgte det siste. Første gang jeg fikk vridd styret i riktig retning og forsiktig ga gass, gled jeg rett ned og bråstanset enda nærmere stupet. Neste forsøk - enda nærmere. Kunne jeg gå av scooteren og dra den opp? Neppe, ikke med alle de tunge klærne og den dype snøen...  Men det skjer noe når det virkelig gjelder. Du bare gjør ting. Akkurat som i eskimofilmen, satt jeg fast i en vidunderlig, brutal og uskyldsren islandskap, aldri hadde jeg sett noe så vakkert. Stemmen til Antony Quinn hvisket til meg om tapte støvler og døde menn, og jeg visste at det var jeg som måtte få meg opp på løypa igjen.

Det var tungt. Jeg måtte vri meiene i løssnøen, jeg måtte sikte riktig og gi akkurat passe med gass. Ingen enkel sak for en armsvak grønnskolling. Og jeg måtte være tålmodig, og fokusere på èn ting om gangen.

Det var en lett skjelven og veldig sliten scooterkjører som vippet over trasèekanten og sto plutselig på løypa igjen. Og hva så? Ja, det var vel bare å kjøre. Og kjøre, og kjøre, og kjøre, og kjøre.
Alt var like ensomt. Alt var like hvitt og stille.

Løypa var ikke snill. Den gikk opp og ned, hadde skarpe svinger, og stadig bratte kanter opp på en side og bratte stup på den andre.










Av forståelige grunner fikk jeg ikke tatt noen bilder på min ensomme ferd, men det var mer enn nok fjell langs ruten.

Så kom jeg til et løypekryss. Ingen mulighet for meg å vite hvilken løype gruppen hadde tatt. Jeg stoppet, og stirret litt til høyre og litt til venstre. Det ble rett og slett que sera, sera. Så jeg valgte å ta til høyre. Og kjørte og kjørte og kjørte og kjørte.

Så plutselig var det et nytt veikryss. Like øde, like hvitt. Ja, ja, lost a shoe, dead man, que sera, sera... så jeg tok til høyre igjen. Og kjørte og kjørte og kjørte og kjørte.

Langt om lenge åpnet terrenget seg, og jeg begynte å håpe. Ja, nå fikk jeg øye på et lite hus, og ja, der var det et menneske. Og ja, der var det flere. Jeg hadde valgt riktig. Gruppa hadde tatt en liten rast mens de ventet på de som tok den alternative ruta.



Så dro vi avsted igjen, med destinasjon Månefjellet. Da vi kom på toppen av en bakke tok vi en fotorast. Jeg så etter Gubben, gikk bort til alle de scooterkledde av en viss størrelse, stirret opp på dem lenge, og sa sånne dumme ting som, "Er det deg?" Men ingen var Gubben. Jeg klarte å oppspore en av lederne, men han viste ingen interesse for hvor Gubben var. Jeg følte meg som en av disse plagsomme masedamene som på liv og død alltid må huke fatt i lederen. Etter hvert klarte jeg å formidle at gruppen faktisk manglet èn viktig person. Min mann. En av lederne dro avsted for spore ham opp, og hele scooterrekka ventet.



Det viste seg at Gubbens scooter hadde gått tom for bensin, arrangørene hadde glemt å fylle på etter siste kjøring. Så nå var det Gubben som sto dønn alene i et kaldt isbjørnland, uten gevær, og med den ulempen at han ikke kom seg av flekken. Hvis jeg ikke hadde savnet ham, så ville han vel ha stått der alene i flere timer, til vi kom tilbake til Longyearbyen og de oppdaget at de manglet en scooter.

Så seilte vi avsted i solnedgangen, allemannalle, tilbake til Longyearbyen, der vi hinket rundt på et lite kontor og skubbet til hverandre mens vi forsøkte å få av oss scooterklærne.

Da vi kom tilbake til hotellet var det bare èn ting som sto i hodet på oss:

Vi møtte en uventet hindring i å innta denne velfortjente drikken: Vi var så skjelvne på hendene av 10 timers scooterstyring at vi måtte bruke to hender til å holde ølglassene. Kniver, gafler og skjeer falt ut av hendene våre da vi spiste.

Dagen etter var vi med på hundekjøring. Det var noe helt annet - fredelig og stille.

 I motsetning til scooterne, lot ikke hundene seg styre så lett. Når de skulle tisse, gjorde de det, når de skulle snuse, gjorde de det, ønsket de å pare seg, gjorde de det. De var levende vesener og hadde behov som krevde umiddelbar tilfredsstillelse, selv i løypa.

Jeg forelsket meg i Svalbard. Jeg har vel ingen flere ord jeg kan bruke om den saken. Stjernetre, kanskje.....Ja, definitivt Stjernetre.

Om Lovund, lundefugler, og om å leve så lenge du lever

Det er rart med Stjernetrær. Noen ganger kommer de til deg uten at du ber om det. Du vet ikke noe om dem så du har aldri oppsøkt dem. Så, en dag, helt plutselig, står det der, Stjernetreet, og du bare tar i mot det, og tenker, ja, der er det jo!  Andre ganger har de ligget og små-ulmet i sinnet ditt i mange mange år, og du vet at en gang kommer du til å oppleve dem.

Felles for alle Stjernetrær er at når du først har opplevd dem mister du dem aldri. Hele livet kan du når som helst hente dem frem og varme deg på dem.

Rett før påske opplevde jeg et nok et Stjernetre, og dette skal jeg skrive litt om her. Da må jeg fortelle litt om lundefuglen:

Atlantic Puffin

(Dette bildet er tatt fra Wikipedia.)

Lundefuglen er en artig, hemmelighetsfull og tapper liten skapning. Vinteren tilbringer den langt ute på havet, den er grå, den er usosial, den har mer enn nok med seg selv og kampen om å holde seg i live.

Men så kommer våren, og lundefuglen tar på seg det flotte røde nebbet sitt, gjør avtaler med sine artsfrender, og en gang i april drar de allemannalle på en eventyrlig pakkereise til sine respektive fedreland.  I uigjennomtrengelig fjellterreng, langt inn i steinura sirkler de rundt i flokk til de finner frem til èn spesiell hule - blant tusenvis av identiske huler - den hulen de hadde året før. Finner de ikke hulen sin den første ettermiddagen, flyr de til havs igjen og kommer tilbake ettermiddagen etter. Så legger hvert par ett eneste egg. Moren og faren deler på å ruge på dette ene, dyrebare egget, og overvåker det med stor kjærlighet og omsorg.  Så, en gang på høsten klekker egget ut. Kort tid etter legger foreldrene på ving, og forlater den lille hjelpeløse skapningen alene på fjellsiden, der havørnen kretser og sultne måker søker etter mat. Lundefuglungen flakser og går, løper og småflyr - den gjør det den kan for å komme seg til havs.  En del av dem klarer det, og flyr avgårde med flokken. Så er hele kretsløpet i gang igjen.

Dette har jeg lest om i mange år. Jeg har fulgt med lundefuglens ankomsttider til Norge. Jeg har besøkt dem på Runde. Da kravlet vi opp på fjellet ved 11- tiden om kvelden for å se dem komme flyvende tilbake til reiret etter en dags matjakt på sjøen. Det er en stor opplevelse - du hutrer i halvmørke med kikkert og kamera, det er dramatiske stup på alle kanter, solnedgangen glitrer på havet,  fuglene flyr inn, du tar en slurk kakao fra termosen, puster sjøluft, og bare er.

Vi var på Runde midt på sommeren, noen av lundefuglene tok seg en dukkert på tilbakeveien, andre dro rett hjem til sine små huler i ura.


Lundkommardagen på Lovund

Den 12. april i år dro jeg til Lovund for å oppleve Lundkommardagen, som er offisielt den 14. april. Da sier tradisjonen at kl. 16.30 kommer lundefuglene i sine hundretusener inn fra havet og søker seg til sine hulrom i ura.

Lovund er en liten øy i Nordland, langt ute i havet. Det er 2 timer med hurtigbåt fra Sandnessjøen, eller 5 timer med hurtigbåt fra Bodø, jeg valgte det siste. Det var en fantastisk båttur gjennom noe av det vakreste naturen kan tilby.

 Morgenen etter ankomsten tok jeg på meg alt jeg hadde av varme klær, pakket regntøy i sekken og dro opp på fjellet for å orientere meg. Det var vekslende vær og sterk vind. Stien var godt skiltet, og for vanlige mennesker er det lettgått terreng. For meg var det noe mer strabasiøst.

 På vei mot toppen møtte jeg et syn som kan ta pusten fra de mest garvede reisende. Du kan se Træna, du kan se mange vakre øyer og skjær. Lovundfjellet, havet, og de snødekte fjellene på andre siden av sjøen, er et syn jeg aldri glemmer.


Da jeg kom på toppen satte jeg meg på en stein like ved to vakre skulpturer. Ofte virker kunst forstyrrende på naturopplevelsen, men ikke her. Her var de små, og laget med nennsomme hender, slik at de gled inn i naturen og ble en del av den. 

På ettermiddagen dro jeg opp på fjellet igjen. Lundkommardagen har et flott program, men tilbud om guidet tur, men jeg ville gå i mitt eget tempo. Da jeg kom på toppen, blåste det enda mer enn på formiddagen, jeg hadde min fulle hyre med å holde fast på sakene mine. Hvis jeg tok av meg en vante måtte jeg holde den fast, sitteunderlaget mitt strøk til havs, og jeg selv ble blåst overende. Jeg kavet en del for å komme meg på beina igjen. Dette var ikke helt ufarlig for det var store og små stup på alle kanter.



Jeg begynte å lure på om dette egentlig var så veldig smart, men så kom sola opp igjen og skinte på havet, jeg fant meg en liten grop, satte meg på ryggsekken, tok frem kvikklunsjen og vannflasken, og så på havørnen som kretset nedenfor, og måken som fløy over den og ertet den opp.

Plutselig la jeg merke til noen små prikker langt ute der himmel og hav møtes. Så formet de seg til en liten lundefuglflokk som kretset forbi meg, sirklet rundt fjellet, og forsvant til havs igjen.



Så var det bare meg og fjellet en stund til. Så samlet prikkene seg igjen på horisonten, og nå kom de: Tusenvis av lundefugl som en tornado fra havet. De sirklet rundt fjellet sitt, noen fant kanskje hulen sin, de fleste dro tilbake til havet.  Der slo de seg sammen med enda flere, og kom tilbake som større og større tornadoer. Lundefugler er ingen bråkete typer, de fløy taust over hodet mitt, det er et under at de bittesmå vingene kan holde dem oppe.




Der lå jeg i nærmere fire timer, jeg tok noen bilder, men det var strevsomt å holde fast på kamera og vanter og skjerf i den sterke vinden, og selv om lundefugler har små vinger, flyr de i en rasende fart. Derfor lå jeg for det meste og bare SÅ.
Jeg fikk en ro i sjelen ved å se på dette naturens underverk - når du opplever noe slikt føler du deg som den du er, en naturlig del av et uendelig kretsløp.

Jeg trodde jeg var helt alene, men plutselig sto det en mann bøyd over meg, han lurte på om jeg var OK. Jeg kunne bare svare at jeg var mer en OK. Jeg hadde det helt helt topp.




Dagen etter var selveste Lundkommardagen. Jeg dro tidlig til fjells, fant en noe lunere grop, og la meg til for bare å nyte naturen. Etter hvert kom det en masse mennesker til, både barn og voksne, og der satt vi da med kameraer og kikkerter og bankende hjerter. Og lundefuglene sviktet oss ikke.

Det var hyggelig å se alle som kom til - voksne, ungdom, og familier med barn. Akkurat da  lundefuglene begynte å synes over horisonten begynte en liten jente å synge "Alle fugler, små de er, kommet nu tilbake."  Også et fint minne.



Bildene i mitt indre øye kan ingen ta i fra meg, jeg kan hente dem frem uten hjelp av data eller kamera når som helst, hvor som helst.

Øya Lovund er en vakker øy med et meget velfungerende samfunn. Det bor ca 400 mennesker der, med en gjennomsnittsalder på 27 år. Barnehagen har over 50 barn, de har en ungdomsskole og omsorgsboliger. De har livskraftig industri.  Det virker som et samfunn som syder av optimisme og pågangsmot. De har en enkel vakker kirke og et lærerikt kystkultursenter. Og en stor og fin Joker-butikk, med hyggelige ansatte og et godt vareutvalg.

Det er sikkert fantastisk å være der på sommeren, men fint også ved andre årstider, det er fine turmuligheter til fots og med båt.


  Jeg tror jeg møtte en lundehund på Lovund, det var ingen mennesker å spørre akkurat da, og jeg håper det er greit at jeg bruker bildet jeg tok. Lundehunden er en veldig sjelden norsk rase, den er spesiell i det den har 6 klør.

Petter Dass forteller at i gamle dager, da lundefuglen var viktig matauk, ble spesielle lundehunder sendt i lundetunnellene i ura for å hente ut fuglene. Hundene grep da fatt i en av fuglene, og dro. Det er en rørende beretning: Lundefuglen bak den fangede fuglen tok tak stjerten dens og holdt igjen. Fuglen bak den igjen, tok fatt i stjerten dens, og til slutt kunne en eneste lundehund slepe ut tolv eller tretten fugler på en gang. Petter Dass sier at han tolker dette slik: "At hvert Creatur det vil holde til Ven/Sin' egne og dennem forsvare." 

Lovund RorbuHotell var en fin opplevelse. På mine Stjernetrær-turer reiser jeg ofte alene, og legger alltid merke til hvordan alenereisende damer som meg blir behandlet - det kan være så ymse, vi er en sjelden art, og det er ikke alltid vi er målgruppen, for å si det sånn. 

Sivert og de ansatte på hotellet var omsorgsfulle, vennlige og profesjonelle. Jeg bodde i en nydelig rorbu, med stue/kjøkken, soverom og bad, med terrasse, sjøen og verdens vakreste utsikt rett utenfor døra.
Jeg satte stor pris på informasjonsbrosjyren som lå på rommet, med opptegnet kart og turforslag.

De hadde et flott program for Lundkommardagen, med omvisning på øya, foredrag, glasskunstutstilling og underholdning på kvelden. Jeg har "lånt" et par av stand-up vitsene, og gjør nå stor suksess i lystige lag.




Jeg kom i snakk med noen Lovundfolk på kvelden, jeg er takknemlig for at de tok kontakt, de var varme, gode og kunnskapsrike mennesker som jeg trivdes veldig godt med.

Maten på hotellet var nydelig. God frokost (og hvis du våkner før den begynner, kan du forsyne deg selv med frokost fra kjøleskap og kaffemaskin). Til middag spiste jeg stekte torsketunger to kvelder, og grillet kveite den tredje. Alt sammen flott presentert og med praktfull smak.

Hotellet hadde vakre fellesrom med pianounderholdning, og panoramavinduer slik at du kunne se utover sjøen mens du nippet til hvitvinen. Jeg satte også stor pris på at jeg, selv om jeg var alene, som en selvfølge fikk en hel mugge med iskaldt vann. Slike småting er viktigere enn mange tror.



Været. Vi hadde så å si allslags vær, men jeg har med tiden blitt veldig glad i allslags vær, og når vinden og regnet pisket meg i ansiktet tenkte jeg, som de amerikanske hillbillyene: Ya ain't daid, til ya daid. (Skole-engelsk: You're not dead, until you're dead.) Du føler at du lever. På fuglefjellet, på senettermiddagen, kom solen frem, den skinte fra blå himmel og gjennom sølvskyer, og havet glitret.



Kl. 6.30 på fredag morgen i førte jeg meg min dyre Helly Hansen regnbukse og min billige Claes Ohlsson regnponcho (kr 29.50, anbefales), sa adjø, og vandret sakte nedover til ferjeleiet. Der ventet en behagelig båtreise og vakker musikk på iPoden.  Og den vidunderlige følelsen du har når du har opplevd et Stjernetre - nok en gang.

Min reise:

Jeg tok SAS til Bodø og Norwegian tilbake: (Halvannen time hver vei, ca. 2000 kroner).
Så tok jeg hurtigbåt, MS Salten, (en nydelig, komfortabel båt, alle reisesykepillene forble ubrukt) til Onøy og byttet til Lovund (ca 5 timer hver vei, ca 1000 kroner tur /retur).  

Og jeg bodde på Lovund RorbuHotell  i 3 netter. http://www.lovund.no/

Jeg er ikke glad i å ringe, så jeg ordnet alt på data. Jeg fikk god info på diverse nettsider, bl.a. http://www.lovund.no/index.php?1=arrangement&2=lundkommardagen. Men det hadde, så klart, vært enklere å ringe, fordi det er litt plundrete for uinnvidde å forholde seg til båtbytte, korrespondanser, og generell logistikk.

Opplegget for Lundkommardagen fant jeg her: http://www.lovund.net/userimages/Lundkommardagen/Lundkommardagprogram2011.pdf

Mammas hage - Mars

Rundt omkring i Norge kan vi finne små røde nedlagte skolestuer.  De er laget i solid rundtømmer, og ligger som regel helt alene i skogen, mellom to eller flere grender, slik at alle barna skulle ha like lang vei å gå. Det er svært få av disse skolestuene igjen nå, de fleste er blitt revet for tømmerets skyld.

 Når du går inn i en slik skole, finner du først et lite inngangsrom, så et stort klasserom, og helt innerst finner du et bittelite rom der læreren bodde, mutters alene. Det var veldig høyt under taket. En eller annen gang, midt på 1900-tallet ble det lagt inn strøm, og det store klasserommet ble belyst av 4 digre lyskolber som hang ned fra taket. De største barna byttet på å gå til fots eller på ski gjennom skogen, gjerne i stummende mørke, et par timer før skoledagen begynte, for å hjelpe læreren å fyre i den digre Bjørn-ovnen, og sørge for at utedoen var klargjort. De måtte hente vann i den ofte islagte brønnen, og fylle på drikkevannskilden, som var en oppned bøtte med kran i bunnen, og som hang på veggen utenfor. En liten gårdsplass var ryddet for lek, ellers var der bare høy granskog i miles omkrets.
Da mine foreldre skulle ha hytte kjøpte de en slik skole, den var bygget i 1901, siste undervisningsdag var i 1952, og den hadde stått ubrukt i mange år i påvente av riving. Mine foreldre reddet den, og den står nå, som den alltid har gjort, en liten kulturperle i skogen. Det hender fortsatt at vi får besøk av tidligere elever som gjerne vil inn og se på sitt gamle klasserom, og mimre litt sammen med oss.

Huset har vi beholdt i sin opprinnelig form. Men mamma måtte ha hage. Og pappa hjalp til.

Nå har det seg slik at naturen hadde ordnet med hagen forlengst, hver vår åpenbarer det seg en stor og frodig blomstereng på den forhenværende lekeplassen. Først tepper av blåveis, så hvitveis, etterfulgt av et eventyr av en villblomstprakt.


Men rundt selve huset var der ingenting. Og mamma ville ha hage rundt huset.

Mamma hadde en utstråling som tiltrakk mennesker, dyr og planter. Når mamma kom inn i et rom fløt barn og voksne på en forunderlig måte bort til henne. Om morgenen gikk hun ut på trappen og ropte "Kvirrivirrivitt! Kvirrivirrivitt!" Og fuglene kom. Hun smilte til plantene, og de strålte mot henne.



Hun hadde også en fysisk og psykisk energi,  pågangsmot  og arbeidsglede som jeg aldri har opplevd hos noen annen. Hun skulle lage et steinbed: Hun lempet steiner som de fleste av oss hadde ristet på hodet av,  ledd litt av og gitt opp. Hun kjørte en million trillebårlass med jord. Hun bar bøttevis med vann fra bekken. Og hun sang mens hun arbeidet. Til slutt var det stein-i-stein utenfor huset, og i mellom steinene plantet hun sin barndoms blomster.



Beddet hennes var et eventyr, med høye planter i den dype jorden bakerst og et teppe av steiner og steinbedplanter nedover skråningen.

Det var oppturer og nedturer, noen planter gikk ut i vintre med nærmere 30 minus, og det var ikke så rent sjelden at folk kom og forsynte seg med hennes flotte pioner, orientvalmuer og iris - vi fant store hull der de hadde stått.
Nå er det jeg som eier denne kulturperlen, den vakre ville blomsterengen, og mammas steinbed.



Dessverre, så har jeg ikke hatt kapasitet til å vedlikeholde beddet, jeg har stor hage hjemme, og mange krav på min tid og energi. Bortsett fra å kutte vekk en inntrengende berberis, holde rosa rugosa i tømmene, klippe et par syrinbusker helt ned ved en feiltakelse, og plante akeleier (Miamarias frø), har jeg ikke fått gjort noe.




I fjor høst startet jeg såvidt med å ta for meg stein for stein, luke for luke, begynte å lete meg frem til mammas planter og fjernet ugresset rundt. Jeg plantet en iris, en tue timian og en tue sitrontimian, så rakk jeg ikke mer før vinteren tok både meg og hagen, som den så ofte gjør. Men nå er det blitt et prosjekt.

Jeg har tre store begrensninger:

a) Tid, energi og egen generelle gebrekkelighet.
b) Vann (må hentes bøtte for bøtte).
c) Økonomi (mange prosjekter, lave budsjetter.)

I denne bloggen skal jeg skrive litt om Mammas hage, og restaureringen jeg holder på med.

Jeg vil gjerne takke alle på Hagegal for inspirasjon.  http://www.hagegal.no/

Om Sex i Bibelen, good guys and bad girls

  De av oss som har fått bibelkunnskapen vår filtrert gjennom lærere, prester og søndagsskolelærere har gått glipp av de fleste av Bibelens saftigste fortellinger. Bibelens helter (og noen få heltinner) blir formidlet som rettskafne, moralske, idealistiske, og rent ut sagt, lysende eksempler til etterfølgelse.

At disse heltene også var horebukker, prostituerte, incest-utøvere, massevoldtektsmenn, og drev med utstrakt hallikvirksomhet (lånte ut døtre, koner og andre kvinnelige familiemedlemmer mot gjenytelser) blir underslått, tolket bort eller glattet over i iveren etter å formidle heltens heltemodighet. At Kong David fråtset i sex med et hundretalls kvinner,  tilfeldig utplukkede, såvel som egne og andres koner (og menn), forblir unevnt, Salamos vakre erotiske dikt blir ignorert. Den feige, og incestuøse Lot, som ikke nøler med å tilby sine døtre til en ondsinnet skare for at de skal "få sin vilje med dem", slik at han selv skal høste ære hos Gud (og dermed redde sitt eget liv) blir helten de luxe, mens hans stakkars kone, som ikke forstår hvorfor hun må reise hjemmefra, og snur seg lengselsfullt for å ta et siste blikk på hjemmet sitt, blir hardt straffet av Gud. Hun ble, som kjent, forvandlet til en saltstøtte, og står visst der alene i ørkenen fremdeles. Tanken på at Jesus kunne ha hatt sex, er en ikke-tanke. Selv om han ble sendt av Gud for å leve som menneske, ansees det riktigst å se på ham som aseksuell, noe de færreste av oss er.

Noen av oss har gått til kilden, og lest Bibelen. Brutaliteten er det første som slo oss. Etter hvert som vi forsto at "kjenne", "gå inn til" og andre tilsynelatende harmløse omskrivinger egentlig betyr "ha sex med" gikk det opp for oss at det er få steder som er så sex-fokusert som  Bibelen.
 
Da Einar Gelius' bok "Sex i Bibelen" kom ut, ble det forventet at alle skulle ha en mening om den. Du var enten FOR eller I MOT både boka og Gelius. Få av debattantene hadde lest Bibelen i sin helhet, ingen syntes å vite om den enorme litteraturen "world wide" om nettopp dette emnet, og nesten ingen av debattantene hadde lest Gelius' bok. Folk flest baserte sine meninger på bruddstykker fra gudstjenester og religionstimer, og andres uttalelser om både Bibelen og boka. Få gikk til kildene. Bibelen har jeg lest (flere ganger),og bøker om Bibelen (deriblant mange som omtaler sex i Bibelen). Jeg har derfor en mening om Bibelen. At jeg ikke ønsket å ha en mening om boka "Sex i Bibelen" før jeg hadde lest den ble mottatt med vantro av hissige debattanter på begge sider.

Gelius sier at hans ærend er å vise oss at Bibelen er positiv til sex. Akkurat dette synes jeg ikke at han har lykkes i.  Bibelen er i hovedsak skrevet av menn, og Gelius er mann. At menn nyter sex er helt åpenbart i Bibelen og i boka til Gelius. Når Gelius påstår at kvinners nytelse også er et viktig moment i Bibelen, og gir som eksempler kvinner som bruker sex for å oppnå fordeler, ta Israels fiender, opptre som spioner, eller rett og slett for å overleve, overbeviser han ikke. I Bibelen er kvinners seksualitet nesten bestandig til for å glede mannen, eller som et middel til rett og slett klare å overleve. De har ikke noe valg.

Og i Bibelen er det er nok av kvinner som bruker sex for å oppnå noe: Jael som lokker hærføreren med sex, og senere slår en spiker i hodet på ham, Ruth, som kryper inn i sin arbeidsgivers seng i håp om å bli forsørget av en riking, Esther for å bli dronning og utrydde sitt folks fiender, ja, det er vanskelig å finne kvinner i Bibelen som gjør noe som helst annet enn å tjene mannen og forsøke å få tak i sitt daglige brød. Både Bibelen og Gelius synes å akseptere at unge jomfruer fryder seg over å "tjene" gamle konger, og omtaler dem som "varmblodige" , og "kjærlige", når det er klart for enhver moderne leser, at dette dreier seg rett og slett om overlevelse i et mannssamfunn.

Av de kvinnene Gelius trekker frem, er det egentlig kun Potiphars kone, hun som forsøker å forføre Josef i Egypt, som synes å søke sex for sexens skyld. Hun blir omtalt på en meget ugunstig måte i Bibelen, og Gelius synes heller ikke å være på hennes side.

Om menn, derimot, er det ingen tvil, hverken i Bibelen eller hos Gelius: Menn fryder seg i sin nakenhet, de fryder seg i kvinners nakenhet, de tar til seg av livets goder i rikt monn, uten hensyn hverken til kvinnene eller den død og fordervelse som dette ofte førte til.



En av de tingene Gelius oppnår er å trekke frem Bibelens skjønne og sanselige erotiske poesi, for eksempel, i Salamos sang. Han skildrer bibelske scenarioer med badende kvinner, tårefylt kjærlighet, og brennende lengsel.  Skildret av menn om menn. Han poengterer også at hovedbudskapet i Det nye testamentet er kjærlighet og tilgivelse, og at Jesus ikke hadde noen problemer med å omgås både prostituerte og andre syndige.

Vi får også to elementer som dukker opp i boka  helt plutselig,  for det meste utenfor kontekst:

Plutselig forvandles teksten til en lærebok i teknisk sex. Vi får en innføring i latinsk terminologi sammen med en innføring i hvordan den omtalte handlingen utføres i praksis. Ikke noe galt i dette, men det kommer litt brått på, og leseren klør seg i hodet og lurer på hvorfor.

Det andre elementet er de gangene Gelius plutselig kommer med en anekdote om en seksuell opplevelse han selv har hatt. Ikke noe galt i dette heller, det kan sikkert fungere godt i en muntlig sammenheng (kanskje ikke akkurat i en kirkepreken..?), men det fungerer ikke så godt i boka. Kanskje det rett og slett blir stilbrudd, kanskje han kunne ha hatt to egne kapitler for "Lærebok i praktisk sex" og "Mine egne erfaringer" ?

Det er ikke vanskelig å forstå at Kirken har problemer med boka til Gelius. Ikke når det gjelder Bibelens seksuelle innhold, det er jo ikke noe nytt, mange har skrevet om dette før. Men Gelius går langt i å akseptere, til og med oppmuntre til holdninger som Kirken arbeider i mot, og bruker Bibelen som støtte.


Er boka lesverdig? Boka er lettlest, inneholder interessant stoff, og gir grobunn for diskusjoner. Den siterer noen vakre bibelske tekster, og viser til flere tekster for dem som ønsker å lese mer. Den kaster ut noen påstander som vi kan være for eller i mot, og kanskje noen vil finne bakgrunn for egne meninger.

Mest av alt, kanskje den kan hjelpe kristne bort fra følelsen av synd og skam knyttet til egen seksualitet.

Jeg svarer derfor, ja, den er lesverdig.