torsdag 31. mars 2011

Mammas hage - Mars




Rundt omkring i Norge kan vi finne små røde nedlagte skolestuer.  De er laget i solid rundtømmer, og ligger som regel helt alene i skogen, mellom to eller flere grender, slik at alle barna skulle ha like lang vei å gå. Det er svært få av disse skolestuene igjen nå, de fleste er blitt revet for tømmerets skyld.

 Når du går inn i en slik skole, finner du først et lite inngangsrom, så et stort klasserom, og helt innerst finner du et bittelite rom der læreren bodde, mutters alene. Det var veldig høyt under taket. En eller annen gang, midt på 1900-tallet ble det lagt inn strøm, og det store klasserommet ble belyst av 4 digre lyskolber som hang ned fra taket. De største barna byttet på å gå til fots eller på ski gjennom skogen, gjerne i stummende mørke, et par timer før skoledagen begynte, for å hjelpe læreren å fyre i den digre Bjørn-ovnen, og sørge for at utedoen var klargjort. De måtte hente vann i den ofte islagte brønnen, og fylle på drikkevannskilden, som var en oppned bøtte med kran i bunnen, og som hang på veggen utenfor. En liten gårdsplass var ryddet for lek, ellers var der bare høy granskog i miles omkrets.
Da mine foreldre skulle ha hytte kjøpte de en slik skole, den var bygget i 1901, siste undervisningsdag var i 1952, og den hadde stått ubrukt i mange år i påvente av riving. Mine foreldre reddet den, og den står nå, som den alltid har gjort, en liten kulturperle i skogen. Det hender fortsatt at vi får besøk av tidligere elever som gjerne vil inn og se på sitt gamle klasserom, og mimre litt sammen med oss.

Huset har vi beholdt i sin opprinnelig form. Men mamma måtte ha hage. Og pappa hjalp til.

Nå har det seg slik at naturen hadde ordnet med hagen forlengst, hver vår åpenbarer det seg en stor og frodig blomstereng på den forhenværende lekeplassen. Først tepper av blåveis, så hvitveis, etterfulgt av et eventyr av en villblomstprakt.


Men rundt selve huset var der ingenting. Og mamma ville ha hage rundt huset.

Mamma hadde en utstråling som tiltrakk mennesker, dyr og planter. Når mamma kom inn i et rom fløt barn og voksne på en forunderlig måte bort til henne. Om morgenen gikk hun ut på trappen og ropte "Kvirrivirrivitt! Kvirrivirrivitt!" Og fuglene kom. Hun smilte til plantene, og de strålte mot henne.



Hun hadde også en fysisk og psykisk energi,  pågangsmot  og arbeidsglede som jeg aldri har opplevd hos noen annen. Hun skulle lage et steinbed: Hun lempet steiner som de fleste av oss hadde ristet på hodet av,  ledd litt av og gitt opp. Hun kjørte en million trillebårlass med jord. Hun bar bøttevis med vann fra bekken. Og hun sang mens hun arbeidet. Til slutt var det stein-i-stein utenfor huset, og i mellom steinene plantet hun sin barndoms blomster.



Beddet hennes var et eventyr, med høye planter i den dype jorden bakerst og et teppe av steiner og steinbedplanter nedover skråningen.

Det var oppturer og nedturer, noen planter gikk ut i vintre med nærmere 30 minus, og det var ikke så rent sjelden at folk kom og forsynte seg med hennes flotte pioner, orientvalmuer og iris - vi fant store hull der de hadde stått.
Nå er det jeg som eier denne kulturperlen, den vakre ville blomsterengen, og mammas steinbed.



Dessverre, så har jeg ikke hatt kapasitet til å vedlikeholde beddet, jeg har stor hage hjemme, og mange krav på min tid og energi. Bortsett fra å kutte vekk en inntrengende berberis, holde rosa rugosa i tømmene, klippe et par syrinbusker helt ned ved en feiltakelse, og plante akeleier (Miamarias frø), har jeg ikke fått gjort noe.




I fjor høst startet jeg såvidt med å ta for meg stein for stein, luke for luke, begynte å lete meg frem til mammas planter og fjernet ugresset rundt. Jeg plantet en iris, en tue timian og en tue sitrontimian, så rakk jeg ikke mer før vinteren tok både meg og hagen, som den så ofte gjør. Men nå er det blitt et prosjekt.

Jeg har tre store begrensninger:

a) Tid, energi og egen generelle gebrekkelighet.
b) Vann (må hentes bøtte for bøtte).
c) Økonomi (mange prosjekter, lave budsjetter.)

I denne bloggen skal jeg skrive litt om Mammas hage, og restaureringen jeg holder på med.

Jeg vil gjerne takke alle på Hagegal for inspirasjon.  http://www.hagegal.no/

6 kommentarer:

  1. Helt skjønt innlegg, Gerd. Takk for fin lesing! Herlige bilder også...alt lyst og lett.(Tror du blir nødt til å utgi egen bok med disse Stjernetrær betraktningene din jeg.)

    SvarSlett
  2. Takk for kommentar! :-)
    Jeg har alltid ønsket meg en skolestue... (men må visst nøye meg med å sy en), og har også en hage å ta fatt på når snøen smelter... (skal bare hekle litt først).
    Kommer til å følge med på bloggen din, har allerede lært noen nye blomsternavn... ;-)

    SvarSlett
  3. Din blogg er virkelig noe av det morsomste jeg har kommet over på lenge! Du har en helt egen stil og jeg undres over hvor du tar alt fra! ;-) Morsomt å følge med på skriveriene dine! ;-)

    SvarSlett
  4. Takk for veldig oppmuntrende kommentarer!

    SvarSlett