Om å miste en støvel i isødet

Vi er ganske små og ubetydelige. Og uansett hva vi gjør så vinner naturen til slutt. Og godt er det.
                                                                     

Det er sjelden vi gjør noe skjellsettende. Bortsett fra hvorvidt vi skal ta en bråbrems eller en rask akselerasjon, er det så å si aldri at vi, helt alene, må takle spørsmål om liv og død. 

Nå skal jeg skrive om den gangen jeg måtte takle vær, natur og fart - og ta konsekvensen av mine egne dumme valg.

Det var 19-20 kuldegrader, det vekslet brått mellom tett tåke, snødrev, sol og blå himmel, men med en vedvarende bitende vind. Det var en tur der jeg plutselig befant meg alene i en isørken, der alt jeg så var blått og hvitt, sølvskimrende breer, bratte stup, et gåtefullt løypenett, og en hvit øredøvende stillhet. Det var april, det var lyst, det var Svalbard. Og det var en 10-timers scootertur.



Vi skulle ha luktet lunta da turarrangøren ga oss et ark der det sto noe om eget ansvar, vi skulle ha lurt litt da vi og 20+ andre sto på ett ben og hoppet rundt i et bittelite, trangt kontor mens vi forsøkte å iføre oss scooterdress, tykke sokker, scooterstøvler, scooterhansker, hjelm og visir.  Vi skulle ha blitt mistenksomme da vi oppdaget hvor mange kilo disse klærne veide, og nølt litt da arrangørene tok alles ord på at de hadde førerkort. 

Det gikk raskt opp for oss at å ta av scooterhanskene ute gjorde man bare ikke.

Men klærne kom da på, og vi stilte oss lydig opp for å lære scooterkjøring. Jeg fikk utdelt en stilig scooter. Dette var moro. 

Alle som har førerkort kan kjøre scooter

I ført alle disse klærne var vi uigjenkjennelige, så Gubben og jeg ante ikke hvem av de mange scooterkledde var vår ektefelle. Det nyttet ikke å gå bort til folk og si "Er det deg, vennen min?" For da svarte de, så klart, ja, for en eller annens venn var de jo alle.

Da rekka satte i gang, satte vi i gang også. Når rekka kjørte 80, så kjørte vi 80. Vi hadde scootere foran og scootere bak, stansing og fartsenking var uaktuelt. Jeg hadde innbilt meg at dette var som å styre en sykkel, men det var tungt, meier er noe helt annet enn sykkelhjul, så jeg måtte bruke uhorvelig mye krefter på å svinge.

Så vi føyk avgårde i forrykende fart til det ble bråstopp.  Noen hadde dekket oss til med et tett tåketeppe. Vi så ingenting, bare en vag skygge av scooteren foran oss. I en halvtime konfererte lederne, og til slutt bestemte de seg for å snu - det ble ingen tur den dagen. Mens vi alle begynte å snu scooterne (ingen lett sak) forsvant tåka som en vindpust, og etterlot en grå overskyet dis. Så det var på'n igjen.

 Det er noe vidunderlig og fandenivolsk fritt over scooterkjøring. Det er bare å dra på - du mestrer alt, king of the road, ingenting er farlig. Hvis jeg noensinne har følt at verden lå for mine føtter så var det da.

Det finnes ikke ord for naturen vi opplevde. Jeg kan gjerne dra den gamle gode om at nå forstår jeg hvorfor folk plutselig må synge, spille, male, skrive, eller kaste seg ut i hemningsløs dans, men andre har sagt alt dette før, og mye bedre enn meg, så jeg nøyer meg med å vise noen bilder før jeg går over til dramatikken som skjedde senere på turen:

Du får lyst til å løpe bort, slå armene rundt breen, og aldri gi slipp.

Her kunne jeg ha tenkt meg å slå opp telt, våkne om morgen, ta med stol og kaffekopp og bare stirre.

You're the boss. I'm your slave.

Dette er det nærmeste jeg har kommet til å eie universet. Eller til å forstå at universet eier meg.

Nærkontakt med en bre er et eventyr.

Etter noen timers kjøring kom vi til den nedisede båten "Noorderlicht", der vi skulle spise. Vertinnen sto på dekket og svarte tålmodig, "Ja, vi har flere." ca 20+ ganger. Hun refererte til toaletter, noe som sto i hodet på allemannalle akkurat da. Du vandrer ikke avsted alene i isødet, uten gevær, for å vrenge av deg alle scooterklærne, mens scooterrekka venter utålmodig.

Alt av yttertøy og støvler måtte av først - så det ble en del dansing og hinking i den halve kvadratmeters garderoben før vi dro inn på do, spiste lunsj og gjorde oss klare for neste økt.

Til å med å gå av båten var en skjellsettende øvelse i balansekunst og sklitakling.

Min første fornemmelse av fare og hver-mann-har-nok-med-seg-selv fikk jeg da vi skulle dra - og min ene støvel var søkk borte. Alle sto sild-i-ei-tønne i den bittelille garderoben, hoppet på ett ben, dro på seg klær og støvler, Gubben var klar for avgang, ingen var interessert i hvor mange støvler jeg hadde. Mens jeg raste rundt så godt jeg kunne på ett ben, og spurte og dro i folk, begynte en eldgammel filmsnutt å kverne inni meg: En eskimofilm, der en mann mister en støvel i isødet, en annen forsøker å redde ham, men blir holdt tilbake av en bestemt Antony Quinn som grynter "He lost a shoe, he's a dead man."

Akkurat da panikken toppet seg, fikk jeg øye på en mann som hadde funnet den eneste mulige sitteplassen i garderoben - han dro på seg en støvel, samtidig som han holdt på to til. Jeg hinket bort til ham, det hadde dannet seg små vanndammer på gulvet, og våte sokker i isødet ....Jeg grep fatt i den ene støvelen han holdt, og sa, "Å! Her er støvelen min" Men han ville ikke slippe. Kanskje han også hadde sett eskimofilmen, for han tviholdt på alle tre støvlene, dyttet meg hardt og bestemt bort og snerret, "Nei, den er min!" Det eneste jeg husker før jeg gikk seirende ut av denne kampen er at jeg i full panikk freste, "Du har da ikke tre bein!"

Det var mer dramatikk i vente. Det viste seg at vi skulle ta "the scenic route" tilbake.

Vi skulle krysse et høyt fjell, scooterløypa gikk nærmest loddrett opp. Løypa var isete, og lederne diskuterte alternative ruter. Så begynte de første scooterne å kjøre opp. Vi kunne se at de saktnet farten akkurat før de nådde toppen, og hadde problemer med å holde scooteren gående. Lederne endret løypetrassèen, men den nye viste seg å være like isete og farlig. Scooteren foran meg kom halvveis opp, hakket litt, gikk litt videre, for å stanse akkurat før toppen. Så begynte den å skli baklengs nedover. Vi holdt pusten, allemannalle, mens han gled kontrollert ned. En uerfaren ville kanskje ha veltet eller rast nedover i fart.

En av lederne kom bort og spurte om jeg hadde lyst til å bli med gruppen som skulle snu og ta en annen, lengre, men flatere rute.

Jeg hadde aldri klart å takle å skli bakover og kontrollert ned, så jeg stirret lenge på den knallbratte, knall-lange, loddrette og isete bakken, og åpnet munnen for å si, "OK", men det som kom ut var:

"Nei, jeg prøver."

Angeren kom allerede da jeg begynte oppstigningen. Etter noen meter forsto jeg at det ikke bare var scooteren og isen jeg måtte bale med. Jeg måtte også kjempe mot mine instinkter. Jeg ante ikke hvordan det var på toppen av fjellet - om løypa videre gikk opp eller ned, svingte eller fortsatte rett frem, eller, verst av alt, om alle de andre scooterne ventet i en klynge akkurat der jeg skulle tyte frem over fjelltoppen. Du kjører bare ikke i full fart inn i noe du ikke vet hva er. Og fart måtte jeg ha.

Jeg ga på alt jeg kunne. Når instinktene buttet i mot og sa at nå måtte jeg være forsiktig fordi jeg skled, svarte jeg med å gi gass. Når de hvisket "tenk om det er folk på toppen", ga jeg gass. Jeg gjorde det jeg aldri i mine villeste fantasier hadde drømte om å gjøre om jeg kjørte bil. Da jeg nærmet meg toppen kjente jeg at scooteren begynte å saktne farten, den begynte å hakke, den ville ikke mer. Jeg bare ga på.

Og vips! Der var jeg over. En klynge av scootere ventet på meg, pent og pyntelig ved siden av løypa. Bak meg stengte lederne trasèen, den var altfor farlig. Resten av gruppa tok den alternative ruten.

Nå hadde det seg slik at det var de unge, hippe og scootererfarne som hadde tatt den bratte bakken, så nå var det bare for meg å finne en plass i rekka og gi på videre. Løypa gikk opp, den gikk ned, den gikk rundt krappe svinger, og forbi dal og fjell. Og de hippe kjørte fort.

Og jeg kjørte ut. Vippet over kanten, og sto i en bratt skråning, med meiene på tvers. Til høyre hørte jeg Woosh, Woosh, Woosh fra scooterne som kjørte forbi - og vekk. Til venstre var det to tre meter med skråning og dypsnø, som endte i et loddrett stup med utsikt til en hvit og sort dal langt under meg.

Bortsett fra den svake duren fra scooteren min var det dørgende stille. Det var vakkert, hvitt og veldig, veldig ensomt. Jeg hadde to valg: 1) Vente til de savnet meg - det kunne ta mange timer. Gubben var jo i den andre gruppa, og hvem visste hvilken vei de tok tilbake til Longyearbyen? Jeg hadde heller ingenting jeg kunne skremme en isbjørn med. 2) Jeg kunne forsøke å komme meg opp og ut på løypa igjen.

Jeg valgte det siste. Første gang jeg fikk vridd styret i riktig retning og forsiktig ga gass, gled jeg rett ned og bråstanset enda nærmere stupet. Neste forsøk - enda nærmere. Kunne jeg gå av scooteren og dra den opp? Neppe, ikke med alle de tunge klærne og den dype snøen...  Men det skjer noe når det virkelig gjelder. Du bare gjør ting. Akkurat som i eskimofilmen, satt jeg fast i en vidunderlig, brutal og uskyldsren islandskap, aldri hadde jeg sett noe så vakkert. Stemmen til Antony Quinn hvisket til meg om tapte støvler og døde menn, og jeg visste at det var jeg som måtte få meg opp på løypa igjen.

Det var tungt. Jeg måtte vri meiene i løssnøen, jeg måtte sikte riktig og gi akkurat passe med gass. Ingen enkel sak for en armsvak grønnskolling. Og jeg måtte være tålmodig, og fokusere på èn ting om gangen.

Det var en lett skjelven og veldig sliten scooterkjører som vippet over trasèekanten og sto plutselig på løypa igjen. Og hva så? Ja, det var vel bare å kjøre. Og kjøre, og kjøre, og kjøre, og kjøre.
Alt var like ensomt. Alt var like hvitt og stille.

Løypa var ikke snill. Den gikk opp og ned, hadde skarpe svinger, og stadig bratte kanter opp på en side og bratte stup på den andre.










Av forståelige grunner fikk jeg ikke tatt noen bilder på min ensomme ferd, men det var mer enn nok fjell langs ruten.

Så kom jeg til et løypekryss. Ingen mulighet for meg å vite hvilken løype gruppen hadde tatt. Jeg stoppet, og stirret litt til høyre og litt til venstre. Det ble rett og slett que sera, sera. Så jeg valgte å ta til høyre. Og kjørte og kjørte og kjørte og kjørte.

Så plutselig var det et nytt veikryss. Like øde, like hvitt. Ja, ja, lost a shoe, dead man, que sera, sera... så jeg tok til høyre igjen. Og kjørte og kjørte og kjørte og kjørte.

Langt om lenge åpnet terrenget seg, og jeg begynte å håpe. Ja, nå fikk jeg øye på et lite hus, og ja, der var det et menneske. Og ja, der var det flere. Jeg hadde valgt riktig. Gruppa hadde tatt en liten rast mens de ventet på de som tok den alternative ruta.



Så dro vi avsted igjen, med destinasjon Månefjellet. Da vi kom på toppen av en bakke tok vi en fotorast. Jeg så etter Gubben, gikk bort til alle de scooterkledde av en viss størrelse, stirret opp på dem lenge, og sa sånne dumme ting som, "Er det deg?" Men ingen var Gubben. Jeg klarte å oppspore en av lederne, men han viste ingen interesse for hvor Gubben var. Jeg følte meg som en av disse plagsomme masedamene som på liv og død alltid må huke fatt i lederen. Etter hvert klarte jeg å formidle at gruppen faktisk manglet èn viktig person. Min mann. En av lederne dro avsted for spore ham opp, og hele scooterrekka ventet.



Det viste seg at Gubbens scooter hadde gått tom for bensin, arrangørene hadde glemt å fylle på etter siste kjøring. Så nå var det Gubben som sto dønn alene i et kaldt isbjørnland, uten gevær, og med den ulempen at han ikke kom seg av flekken. Hvis jeg ikke hadde savnet ham, så ville han vel ha stått der alene i flere timer, til vi kom tilbake til Longyearbyen og de oppdaget at de manglet en scooter.

Så seilte vi avsted i solnedgangen, allemannalle, tilbake til Longyearbyen, der vi hinket rundt på et lite kontor og skubbet til hverandre mens vi forsøkte å få av oss scooterklærne.

Da vi kom tilbake til hotellet var det bare èn ting som sto i hodet på oss:

Vi møtte en uventet hindring i å innta denne velfortjente drikken: Vi var så skjelvne på hendene av 10 timers scooterstyring at vi måtte bruke to hender til å holde ølglassene. Kniver, gafler og skjeer falt ut av hendene våre da vi spiste.

Dagen etter var vi med på hundekjøring. Det var noe helt annet - fredelig og stille.

 I motsetning til scooterne, lot ikke hundene seg styre så lett. Når de skulle tisse, gjorde de det, når de skulle snuse, gjorde de det, ønsket de å pare seg, gjorde de det. De var levende vesener og hadde behov som krevde umiddelbar tilfredsstillelse, selv i løypa.

Jeg forelsket meg i Svalbard. Jeg har vel ingen flere ord jeg kan bruke om den saken. Stjernetre, kanskje.....Ja, definitivt Stjernetre.