Når en elsker står i døra

Har dere dikt som er Stjernetrær?  Ord som åpner et eller annet  inne i deg, slik at du plutselig flommer over av øredøvende innsikt i livet, døden, månen, stjernene, ja hele verdensaltet?

I dag håper jeg at vi kan dele et mirakel av et dikt, et sant Stjernetre.  Som oftest deler jeg det med ungdom, vi klør oss i hodet, vi dissekerer hvert ord, vi kler oss ut, vi kjører hest og vogn, vi bukker, vi neier, så blir det plutselig stille, og så roper noen, eller mange, eller bare en, ”Åh! Dette var fint!!!” Så snakker alle i munnen på hverandre, ingen vil slutte, og ingen vil gå.

Hun som skrev det var som så mange av oss: En smålappedame, som skrev tankene sine på smålapper og la dem bort. En hagedame, som elsket å grave i jorda og flytte plantene sine hit og dit. En dame som var raus med utropstegn, tankestreker, og store bokstaver. Og som ikke så noen grunn til at dikt skulle ha tittel.

Hun skrev som ingen har skrevet før, og som ingen har skrevet siden.

Da hun døde, fant søsteren hennes ca 1800 dikt. Om Naturen, om Døden, om Gud og om Sex.

Det er ingen grunn til å tro at hun noensinne hadde en elsker, hverken mann eller kvinne. Forskere liker ikke slikt, så de har søkt med lys og lykte etter en kandidat. Det nærmeste de finner er den platoniske og hverdagslige brevskrivingen mellom henne og en prest.

Hun led så sterkt av sosial angst at gjester måtte holde avstand, til slutt måtte de fleste stå ute i gangen, mens hun sto halvt bortvendt i stua og snakket med dem over skulderen sin.

Hun kledde seg nesten alltid i hvitt.

Inger Hagerup skrev et sterkt dikt om henne. Det står nederst på siden her.   

Hun er USAs største kvinnelige dikter. Kanskje USAs beste dikter uansett kjønn.

Diktets story line: Hovedpersonen har det travelt, hun  har ikke tid til å stoppe opp for å ta i mot døden. Men Døden er elskverdig, Han tar seg tid.  Som en galant Elsker står han i døra, og geleider henne belevent  til en ventende hest og vogn. I vognen  er det kun tre passasjerer: Hun og Han og Udødelighet.

De kjører sakte, de har ikke noen hast, hun har jo lagt fra seg både arbeid og fritid, for hans høflighets skyld.

Så kjører de forbi skolen der barna arbeider og leker. Passerer kornåkrene, passerer den nedadgående solen, nei, nei, det er Solen som passerer dem…Dugg faller, skjelvende og kald, og hun har jo bare en tynn kjole på , og lua er bare av tyll....  De stopper opp ved et hus, nei, det er nærmest en liten forhøyning, taket er nesten usynlig… byggverket nærmest en haug. Århundrer har gått siden da – men det føles som om det var i går at hun så smått begynte  å ane at hestene kjørte inn i evigheten.

 Emily Dickinson (1830-1886)

Because I could not stop for Death,
He kindly stopped for me;
The carriage held but just ourselves
And Immortality.

We slowly drove, he knew no haste,
And I had put away
My labor, and my leisure too,
For his civility.

We passed the school, where children strove
At recess, in the ring;
We passed the fields of gazing grain,
We passed the setting sun.

Or rather, he passed us;
The dews grew quivering and chill,
For only gossamer my gown,
My tippet only tulle.

We paused before a house that seemed
A swelling of the ground;
The roof was scarcely visible,
The cornice but a mound.

Since then 'tis centuries, and yet each
Feels shorter than the day
I first surmised the horses' heads
Were toward eternity.

Jeg forstår godt at Inger Hagerup ble inspirert til å skrive diktet nedenfor:

Emily DickinsonInger Hagerup

Meget spinkel. Meget liten
Alltid sirlig kledt i hvitt.
Gjennom huset trippet hennes
veloppdragne pikeskritt.

Tørket støv og vannet blomster
med små travle husmorhender.
Bakte brød. Gikk tur i parken,
og skrev brev til slekt og venner.

Kjærlig søster. Lydig datter.
Slik var dagens dukkelek.
Men den skjulte ilden herjet.
Og det stumme skriket skrek.

Og bak jomfruburets låste
dør og lette blondekapper
lå en fremmed ingen kjente.
Altfor ensom. Altfor tapper.

Lå en kald kirurg og lyttet
til sin egen nakne smerte.
Og mens puten kvalte skriket,
obduserte hun sitt hjerte.